- Flere eksamener og flere menn

Lisbeth Normann har drømt om fremtidens utdanning. Hun har snakket om bedre praksis, mer engasjerte lærere, talentjakt. Så skal hun oppsummere.
– Det jeg virkelig skulle ønske, sier hun.
– Er at vi hadde en utdanning som studentene var kjempestolte over å gå på. Jeg har tenkt mye tilbake på min egen utdanning. Den gangen hadde skolene egne uniformer og egne nåler. Jeg var så stolt over sykepleiernålen min. Jeg tror vi bør ha mer av sånt. Hun grøsser ørlite:
– Derfor hater jeg de pysjene sykepleiere går med i dag.
– Ikke at jeg ønsker kyser og sånn. Bukser er helt greit. Men jeg savner symboler som skaper samhold og identitet.

Tidlig i praksis
Nettopp identitet går som en rød tråd gjennom hele spinnet som utgjør Normanns drømmeutdanning. Der målet er å skape en god sykepleiefaglig identitet.
– Det må være veldig tydelig hva den er, sier hun, og vil ha bort alt studentene ikke skjønner meningen med.
– Selvfølgelig må de lære om forskning og etikk og alt som kan virke abstrakt, men de må forstå hvorfor de har bruk for det. Det betyr ikke nødvendigvis mindre sykepleieteori, men teorien må komme på riktig tid.
– Studentene må ha knagger å henge den på, mener hun.
– Teorien de lærer må henge sammen med praksisen de skal ut i. Og de må ut i praksis tidligere. Hun vil ha mer naturvitenskapelige fag.
– Studentene må bli trygge på å vurdere og observere pasientene, sier hun. – Det gjelder også i psykiatrien. Kunnskapen tilegnes på gode praksisarenaer. Kanskje på egne praksislaboratorier.
– Lærerne må kjenne praksis på kroppen. Kanskje i form av kombinerte stillinger. I hvert fall bør lærere som har studenter i praksis ha et bein der selv, mener hun. Og legger til at praksis trenger lærerne like mye som lærerne trenger praksis.
– Særlig i kommunehelsetjenesten er det behov for å dra nytte av deres kompetanse innenfor forskning og fagutvikling, sier hun. Sykepleiere som skal veilede studenter i praksis må ha veilederkompetanse. Og utdanningene er selvfølgelig akkreditert.

Flere eksamener
Normann går heller ikke av veien for talentjakt.
– Noen utmerker seg. Kanskje egner de seg spesielt godt til forskning. Da må de motiveres til å bruke evnene sine. Kanskje i form av forskerprogram. Og hun vil teste studentene mer. – Jeg tror på eksamener. Studentene får innsikt i egne ferdigheter. Både de og pasientene blir tryggere på at de har nødvendige kunnskaper for å gi sykepleie. Personlig har hun heller ikke noe imot karakterkrav for å komme inn.
– Det er ikke unaturlig at det kreves et visst utgangspunkt for en så avansert utdanning, mener hun.
– De flinke bør se på sykepleie som en karrierevei.

Flere menn
I drømmeutdanningen er det mange menn. Eksakt antall er ikke så nøye, bare det blir mange flere. Studentene kan gjerne være yngre enn i dag.
– Jeg synes det er kjempeflott om folk velger sykepleie tidlig. Det gir flere muligheter til å videreutdanne seg, forske og lede. Samfunnet får også nytte av dem lenger. Grunnutdanningen er sannsynligvis fremdeles på tre år. Men det er kanskje ikke like mange av dem som i dag.
– Desentraliserte utdanninger og deltidstilbud er viktig, både for å rekruttere dyktige sykepleieremner og for distriktene. Men jeg tror også det er bra med store enheter, med store miljøer for forskning og fagutvikling. Jeg synes ikke det er så farlig om det blir færre utdanningssteder, det viktige er at alle må få tilgang til utdanning.

Ikke diffust
Normann slipper drømmen et øyeblikk. Hopper tilbake til nåtiden.
– Vi står ved et veiskille. Vi må holde fast på at sykepleie er ett fag. Det er ikke noe diffust som mange forskjellige profesjoner kan tilby. Det aller viktigste i fremtidens sykepleierutdanning er å beholde utdanningen som en ren sykepleierutdanning.