Mrs. President

Det klakker i sko som treffer marmorgulvet. Alt gir gjenlyd i den svære salen som er Oslos storstue. Det oser nobelpris og ordførerglis. Oslo rådhus er Unni Hembres arena nå.

– Det var ganske stilig med julebord her.

Hun stopper på vei opp den majestetiske trappen, og strekker armen ut mot salen.

– Å gå polonese og etterpå slippe dansen løs i litt friere former, her, vet du.

Hun ler når hun tenker på det.

På toppen av trappen åpner de høye vinduene utsikten mot fjorden. Blå, staselige stoler står pent dandert langs veggene.

I det siste har Unni Hembre gått fra den ene lederstillingen til den andre. Ikke det at hun har tenkt å bli ordfører i Oslo. Jobben i Oslo kommune er å utforme en seniormelding. Det er en rådgiverstilling. Men de siste årene har hun vært 2. nestleder og nestleder i Norsk Sykepleierforbund, og siden 2010 president i EFN i Brussel, de europeiske sykepleierorganisasjonenes overbygning. Altså talsperson for Europas 6 millioner sykepleiere.

Presidentperioden hennes utløper i september.

– Jeg står faktisk overfor to valg nå, om jeg skal fortsette å være leder eller satse på å være rådgiver, og om jeg skal jobbe med eldreomsorg eller internasjonale spørsmål, sier hun lavmælt og betrakter den kjølige vårdagen ute på Rådhusplassen.

For norske sykepleiere er Unni Hembre mest kjent som en av sjefene i Norsk Sykepleierforbund. Fra å jobbe i hjemmesykepleien, klatret hun via avdelingsykepleierstilling til fulltids tillitsvalgt og så til å bli fylkesleder i Oslo før hun kom inn i NSFs toppledelse. Hun bedyrer likevel at hun aldri har higet etter posisjoner. Bare havnet der.

– Snakker jeg trøndersk, spør hun, med tydelig klang av trøndersk.

Den lille bygda Hegra i Nord-Trøndelag forlot hun som 19-åring, og hun vendte aldri tilbake.

– Det ligger ikke så langt fra Sjø'daln.

Det var i Oslo hun utdannet seg til sykepleier, og her har hun bodd siden. Fått mann og en sønn, også.

Hun søkte seg til hjemmesykepleien av flere grunner.

– Jeg likte ikke sykehus, fordi jeg var så mye på sykehus som barn. Det var ikke gode opplevelser, forteller hun mens vi leter etter et egnet sted for fotografering.

– Hva skjedde?

– Nei, jeg var såkalt «vanskelig» og derfor fikk ikke mora mi besøke meg. Jeg rømte fra sykehuset da jeg var tre år, jeg.

Mer vil hun ikke utbrodere. Hjemmesykepleien var også mye mer faglig interessant for henne.

– Pasienter som kom på sykehus var veldig pasienter den gangen. Å utøve sykepleie i noen andres hjem likte jeg mye bedre. Pasienten og pårørende var viktige samspillere, og beslutningene ble fattet sammen med dem.

På 80-tallet var hjemmetjenesten i Norge noe nytt.

– Hjemmetjenesten var i rivende utvikling, forteller hun, med vekt på «rivende».

– Og da var det mulig å være med å påvirke.

Ideen om å kunne påvirke førte henne inn i tillitsvalgtjobben og videre i stadig høyere lederposisjoner.

Nå kombinerer Hembre jobben i Oslo med masterstudier i offentlig administrasjon og vervet som EFN-president. Det blir en del farting mellom Oslo, Brussel, universitetet i København og Høgskolen i Nord-Trøndelag.

– Disse EU-greiene du holder på med. Hva er det egentlig?

– Ja, «disse EU-greiene» – jeg tenkte omtrent slik på det jeg også før jeg fikk i oppgave å ta ansvaret for internasjonale spørsmål da jeg var nestleder i NSF.

Det ble en bratt læringskurve.

– Bare det å skjønne hva som sto i papirene var jo nesten umulig. Jeg som ikke hadde hatt engelsk siden videregående, og ikke gått språklinja en gang. Og jeg hadde ikke tid til å gå på engelskkurs. Jeg leste og leste. Så engelske filmer der jeg slo av den norske tekstingen. Gjentok ord høyt for meg selv.

Etter en tid fant hun ut at Brussel har sitt eget språk, møtespråket.Riktignok engelsk, men en engelsk selv engelsktalende har vanskelig for å forstå, full av merkelige forkortelser.

– På det første møtet jeg var med på var det snakk om DG Sanco, forteller hun lattermild.

– Jeg kunne ikke skjønne hvem han der DJ-en var. Så viste det seg at det er forkortelse på helsedirektoratet innad i kommisjonen!

Det kommer en gruppe turister inn i salen. Maleriene på veggene i rådhuset, av folk som arbeider i forskjellige håndverksyrker, blir grundig studert og fotografert.

– Hva innebærer jobben som EFN-president?

– Jobben er først og fremst å skape enighet blant de 34 medlemsorganisasjonene.

Hun forklarer at sykepleiernes organisasjoner først må bestemme hvilke synspunkter de skal ha i forskjellige spørsmål som gjelder faget og arbeidsforhold. Styret i EFN lager deretter strategier om hvordan synspunktene skal selges inn til dem som tar beslutningene i EU.

Det gjelder å bli enige om hva man skal mene, og det er ikke alltid så lett. Sykepleierne i Europa er organisert forskjellig. Noen steder i mange små forbund etter spesialitet.

Andre steder er sykepleiere definert annerledes enn i Norge.

– I Nederland er det for eksempel fem nivåer av sykepleiere. Og da vet du at vi har litt ulike innfallsvinkler.

– Vi skal komme frem til politiske beslutninger alle kan stå for. Og den prosessen kan være krevende. Når jeg er i Brussel, er det møter fra morgen til kveld. Det ikke noe hvilehjem.

De siste årene har EFN arbeidet hardt med direktiv 36, om gjensidig godkjenning av kvalifikasjoner. Her settes et minstekrav for hva sykepleierutdanningene i Europa skal inneholde og hva slags kompetanse en ferdigutdannet sykepleier skal ha. Å bli enige om at sykepleierutdanningen skal bygge på 12 års grunnutdanning, altså videregående skole, har vært et svært stykke arbeid. Tyske politikere mener for eksempel at deres mer fagskolebaserte utdanning er like bra. EFN har brukt alle sine lobbykrefter på å påvirke helsepolitikere i EU-systemet. 12 år måtte gå gjennom! Etter flere hundre kompromissforslag ble resultatet at Tyskland fikk dispensasjon fra 12-årskravet. Dette blir trolig endelig vedtatt i juni.

Se videointervju med Hembre om dir. 36 her:

EFN skal nå jobbe med en måte å måle kunnskapen til ferdigutdannete sykepleiere på.

– Hva betyr dette for norske sykepleiere?

– For eksempel at alle skal vite hva en sykepleierkollega kan. Du skal kunne være trygg på den som står ved siden av deg og jobber, enten hun eller han er fra Polen, Norge eller Italia.

Hembre mener nordmenn er altfor lite obs på hva som skjer i Brussel.

– Det tas beslutninger i EU som får konsekvenser vår hverdag. Det bør vi ta mer innover oss her i Norge! Der over 6000 rettsakter fra EU som vi har vedtatt i Norge.

– Rettsakter?

– Ja, bestemmelser som har blitt implementert i det norske lovverket, på forskjellige felt, ikke bare helse. Selv grunnloven vår forandres, men det er nesten ikke noe debatt om det.

Sykepleiere har blant annet merket europeisk påvirkning ved at utdanningen nå er en bachelor.

– Vi fant jo ikke på det selv. Det er jo lite av det vi holder på med her som vi har kommet på helt på egen hånd.

Det Unni Hembre kanskje er aller mest stolt over å ha fått til, er at det nå skal opprettes en forskningsstiftelse for sykepleie vegg i vegg med EFN-kontoret i Brussel. Stiftelsen skal samle forskning fra hele Europa. Det handler om erfaringer med forskjellige måter å jobbe på, hvordan arbeidet organiseres og finansiering. Forskningen som samles inn, skal brukes til å underbygge argumenter når viktige beslutninger på helseområdet skal fattes av EU-politikerne.

– Vi har jobbet med dette siden 2008. EU har vært veldig positive, og vil forhåpentligvis bidra med penger, kanskje gjennom e-helsesatsingen.

Hvordan vi skal møte fremtidens eldrebølge er et annen brannaktuelt tema i Europa. Og da trenger man informasjon om arbeidsstyrken. Hvem er de, hva kan de og hvor mye flytter de på seg? Og hvem skal gjøre hva? Oppgaveglidning mellom helseprofesjonene blir veldig aktuelt.

Temaene hun ramser opp er store og omfattende. Hvordan holder hun ut denne seige materien og dette saktearbeidende byråkratiet som EU-systemet er? Hun som nettopp har fortalt om det moren sa til henne som ung: «Du må aldri bli sykepleier, du som er så utålmodig!»

– Nå liker jeg denne måten å jobbe på. At du og jeg kan komme frem til et felles standpunkt som vi kan jobbe videre med. Teamjobbing har i grunnen vært det jeg har foretrukket gjennom hele karrieren, fra jeg var hjemmesykepleier og tillitsvalgt, og senere i lederstillinger.

I EU har hun lært seg å lobbe.

– EFN er jo en lobbyorganisasjon. Mange ser negativt på det her i Norge, men i Brussel er lobbyistene registrert. Det er en del av gamet. Jeg synes egentlig det er mye redeligere.

Unni Hembre har en avslappet og folkelig stil når hun går rundt i rådhussalene. Både klær og skjerf flagrer i takt med skrittene. Telefonen ringer til stadighet. Det var Paul i Brussel. Og så var det Ricardo i Nederland. Sorry, hun er opptatt i et intervju, forklarer hun. Samme behandling får venninnen som venter på en kafé i nærheten.

– Er du for norsk medlemskap i EU?

– Nei, jeg har aldri stemt for, og er fremdeles skeptisk til EU som system. Men på en annen side har jeg alltid tenkt at det er verre å stå på utsiden å sutre.

– Så neste gang stemmer du ja?

– Nei, jeg tror ikke det, men en skal aldri si aldri. EU har hatt en fredsskapende rolle i Europa, så jeg ser betydningen.

Unni Hembre siktet helt mot toppen i NSF. I 2007 stilte hun som lederkandidat etter å ha vært 2. nestleder. Selveste toppen var innen rekkevidde. Men nominasjonskomiteen innstilte ikke henne. Den ville ha Lisbeth Normann. Hembre gikk på talerstolen på landsmøtet og trakk sitt kandidatur.

– Hvordan var dette?

Hun tenker seg om. Tar litt sats.

– Det er vel noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv. For jeg trodde – og tror – at jeg ville vært en god leder for Sykepleierforbundet. Vurderingen min var at teamet med Lisbeth som leder ville være bedre. Når hun fikk med meg som nestleder!

Trillende latter.

– Men det var en veldig trist avgjørelse å ta.

– Så du ville heller vært NSF-leder enn EFN-president?

Rådhusklokkene slår tungt. Plang, plang, plong.

– Eh, siden du spør meg nå: Nei. For den erfaringen jeg nå har fått i EFN, personlig og profesjonelt, ville jeg ikke vært foruten.

– Hvordan ser du på Sykepleierforbundet nå?

– Jeg tenker minst mulig på det. Hahaha. Nei da, det slutter jo ikke å interessere meg, og jeg har jo fortsatt et tillitsverv.

Telefonen ringer igjen. Venninnen må vente enda litt til.

– Jeg synes vel egentlig at forbundet ikke er så synlig. Å slå sammen nettsidene til Sykepleien og forbundet hadde vært en forbedring. Det må vi tenke på fremover.

Hun ler ertende.

– Jeg kan vel si hva jeg vil, nå som jeg er ute av det?