Godt møte med praksis

I enden av en halvsirkel sitter sykepleier Elin Thobru og fagsykepleier Janne Moen. De skuer utover tretten tredjesemesterssykepleierstudenter. Studentene står alle overfor sitt første møte med å jobbe på sykehus: De skal i praksis.

Studentene er stille mens Thobru og Moen ønsker velkommen. Ermer brettes gjentatte ganger, pappkoppen klemmes på og skjerf dras opp foran munnen.

– Da tenker jeg vi tar en presentasjonsrunde hvor alle sier navnet sitt og hvor de har hatt praksis før, sier Thobru mens hun slår hendene sammen med strålende øyne.

Etter runden med stikkord, tar Thobru en ekstra repetisjon for å se om hun husker navnene: «Charlotte, Annicka, Line, Nora …». Thobru tar alle tretten uten feil.

Studentene sperrer opp øynene, ser forsiktig på sidemannen, og smiler. Både Thobru og resten av avdelingen legger vekt på at studentene skal føle seg velkomne i praksisen.

Følelsene kommer nesten opp

Det er første dag i praksis på ortopedisk sengepost på Elverum sykehus Innlandet. Oda Oppegård Østenengen (20) og venninnen Susanne Enget (22) er to av studentene som skal tilbringe de neste åtte ukene her. De var begge spente og nervøse da de stod opp denne morgenen.

– Jeg gikk hit i dag, og da jeg så sykehuset komme til syne, ble jeg kvalm av nervøsitet, sier Østenengen.

– Vi har jo vært i praksis på sykehjem før, og da var jeg ikke nervøs første dag. Men det er så mye mer ansvar på et sykehus, sier Enget til nikk fra venninnen.

Thobru og Moen er klar over at studentene ofte gruer seg.

– Studentene skal ikke grue seg til å komme på jobb. De må føle seg trygge, fordi man må være trygg for å kunne lære. Og vi vil jo at de skal lære så mye som mulig. Da må vi være imøtekommende og vise vanlig folkeskikk og respekt, forteller Thobru.

Inne på de ansattes toalett henger et A4-ark. Her er det uthevet i rødt sju «kollegiale tips». Det kan være greit å bli minnet på hva som gjør arbeidsmiljøet godt.

Introdager og hovedveileder

På avdelingen har de gjennom flere år jobbet med å utvikle et godt opplegg for praksisstudenter. Noe av det som gjør opplegget spesielt, er to introdager i starten av praksisen. En slik dag er Østenengen og Enget med på i dag. På disse introdagene skal studentene få masse informasjon. Hovedformålet er likevel ikke bare å informere, men nettopp å få tatt studentene godt imot.

– Vi har hatt introdager i seks–sju år. Vi fant tidlig ut at vi måtte samle dem for at de skal vite at vi bryr oss om at de skal få en bra praksis, sier fagsykepleier Moen.

Det andre spesielle avdelingen gjør, er å ha en hovedveileder som er frikjøpt fra turnus til å jobbe med studentene. Sykepleier Thobru fyller denne rollen. Hovedveilederens funksjon er å sikre at alle studentene kan det som kreves av dem: Hun skal være med på veiledninger med lærer fra høyskolen, evalueringer og minimum en dag i stell med hver student.

Hovedveileder Thobru forteller gjentatte ganger studentene at hvis de ikke får nok oppfølging, er det bare å komme til henne.

– Å ha introdager og hovedveileder som er frikjøpt fra turnus er noe vi tror alle praksissteder bør ha. Det gir studentene det de trenger: Trygghet og oppfølging, oppsummerer Thobru.

Les også "Klar for virkeligheten", om sykepleierutdanningens praksisproblem.

Forberedelser kan formidle mye

Thobru og Moen har gitt muntlige beskjeder om hva de forventer av studentene. Nå skal mye av det samme leveres ut skriftlig: Sikkerhets- og taushetserklæring, døgnrytme, tegninger av skjelettet og liste med nyttige uttrykk. Bunken med papir vokser i hendene på studentene. Et av arkene får likevel mer oppmerksomhet enn de andre, og det er ikke på grunn av de spreke fargene.

– Forstår dere når dere skal jobbe ut ifra turnusen? spør Thobru.

Hun får ingen svar til å begynne med. Alle er opptatt med å føre fingrene fram og tilbake langs raden hvor navnene deres står.

Thobru har lagt ned mangfoldige timer i å sette opp turnusen og få lagt inn fargene.

– Det tar mye tid å få kopiert alle papirer vi skal dele ut, finne garderober, ordne bruker til dem på datasystemet, og bestille id-kort med bilde, sier Moen som har hjulpet Thobru med forberedelsene.

Det er blitt matpause og studentvenninnene Østenengen og Enget ler og sier at de nå er blitt husvarme. Nervene er borte.

– Jeg merker at de er godt forberedt. Når vi sitter og snakker så lenge får vi et forhold til dem. De er hyggelige, omsorgsfulle og virker ivrige. Det smitter over, sier Østenengen.

– Jeg gleder meg til å begynne, sier Enget nesten i en overlappende setning.

Moen og Thobru har tidligere lest i Sykepleien at mange studenter opplever at praksisstedet ikke alltid er like godt forberedt.

– At vi er forberedt viser studentene noe så enkelt som at vi vet at de kommer, sier Moen.

Holder kvalitet hellig

– Man skal ikke bruke mobil på jobb. Man skal rett og slett ikke ha den i lomma, sier Moen etter pausen.

– Dere får heller ikke bruke noen smykker, parfyme eller snus, følger Thobru opp.

– Nå er vi skikkelige strenge med dere, ikke sant? sier Moen spøkefullt mens hun lener seg mot halvsirkelen av studenter.

Listen er lang over hva studentene må forholde seg til på avdelingen. Men hovedveileder Thobru og fagsykepleier Moen mener det er viktig at studentene får vite hva som kreves av dem på forhånd.

– Når studentene er ferdige her må de ha en standard vi kan forsvare. Da er det greit at de vet hva vi forventer, slik at det ikke blir vanskelig å begrunne det om noen ikke får godkjent praksisen, sier Thobru.

Studentene Østenengen og Enget forteller at de har hørt at de er strenge i praksisen på ortopedisk, og at folk har strøket.

– Jeg blir ikke skremt av at de er strenge. Da føler jeg at de er seriøse, sier Østenengen.

Selvstendige, men ikke alene

Studentene skal hver dag ha følge med en sykepleier eller en hjelpepleier som skal være daglig veileder. Daglig veileder skal gi tilbakemeldinger til studenten og til hovedveileder Thobru. Slik kan hovedveileder hele tiden forsikre seg om at ingen glipper, og studenten få vite hva som er bra og hva han eller hun bør jobbe mer med.

– Dere skal utføre prosedyrer og dokumentere med en gang. Dere kan ikke bare stå og se på, sier Moen.

Det er nesten som om studentene krymper seg.

– Men dere skal aldri utføre prosedyrer eller dele ut medisiner uten at en sykepleier er der og veileder dere under utførelsen, sier Moen alvorlig.

– Det var betryggende å høre at vi aldri skal gå alene, sier Oda Østenengen på utpust.

Venninnen Susanne Enget opplevde i sin forrige praksis å måtte gå mye alene, med dårlig veiledning og oppfølging.

– Vi studenter tok ofte alt stellet på sykehjemmet alene mens veilederen og de andre sykepleierne gjerne tok seg en lang røykpause. Da var det ingen vi kunne spørre om det var noe vi lurte på. Det irriterte oss at de aldri kom og så på hva vi gjorde, eller for å høre om det gikk bra, forteller Enget.

– Vi slår hardt ned på det om vi ser at studentene brukes som gratis arbeidskraft. Det er de ikke, de er her for å lære, sier fagsykepleieren og hovedveilederen seg enige om.

Framtidens sykepleiere

Lisa Bergavatn Ekseth har akkurat blitt ferdig med åtte uker praksis på avdelingen. Hun er svært fornøyd og sier at hun har lært og fått vært med på masse. Ekseth bekrefter på telefonen at det ikke var noe å si på arbeidsmiljøet: Hun ble tatt godt imot og hovedveileder hadde god oversikt. Daglig veileders tilbakemeldinger satt hun pris på, også nå i ettertid.

– Jeg ble nesten overveldet av positive tilbakemeldinger. Men jeg ville gjerne hatt litt mer konstruktiv kritikk, og det tror jeg mange er enig med meg i, sier Ekseth.

Thobru og Moen forteller at de stadig jobber med å forbedre opplegget. Etter alle praksisperioder evaluerer de og studentene hele perioden sammen. De vil gjerne fortsette å forme framtidens sykepleiere.

– Vi vil jo at de skal bli gode, for en dag skal de kanskje pleie oss.