– En kalddusj

I desember 2013 falt dommen i Oslo tingrett: Både et ektepar og Oslo universitetssykehus (OUS) ble frikjent for utilbørlig å ha utnyttet tre filippinske sykepleiere. Dommen var enstemmig.

Ekteparet ble også frikjent for å ha utnyttet fire andre sykepleiere, som er ansatt på sykehjem i Oslo og Kjøllefjord.

Dommen er anket.

Kalddusj

De tre sykepleierne Kelly Jane Flores (27), Wilmae Libres (33) og Rylyn Andiano (27) kom til Norge med løfte om jobber som operasjonssykepleiere på Ullevål sykehus. Slik gikk det ikke. I høst møtte de sine tidligere hjelpere i retten. Men dommen gikk ikke i sykepleiernes favør.

Som å dusje i iskaldt vann. Slik følte Flores det da dommen ble lest opp. De tre sykepleierne var overrasket og skuffet over frikjennelsen av ekteparet. At OUS ble frikjent syntes de var greit.

– Sykehuset har innrømmet at det ble gjort feil, og rettet det opp, sa Flores.

Alle tre fikk fast jobb i mars 2012. De jobber alle på ortopediske sengeposter innenfor OUS. Jobb på operasjonsstuen ble det ikke noe av.

Står fram

En ukes tid etter at dommen falt har de det bedre. Vi treffes på en kafé. De har ikke villet uttale seg i mediene før, men forteller nå sin historie til Sykepleien.

Det er over tre år siden de tre sykepleierne dro fra Filippinene. Ikke ante de da at de skulle komme til å anmelde ekteparet som fikk dem til Norge.

De tre vokste opp i byen Iloilo på Filippinene og jobbet sammen på regionsykehuset der. Wilmae Libres ble sykepleier i 2006. De to andre, som var klassekamerater, ble ferdig året etter.

– Det er tøft og dyrt å utdanne seg på Filippinene. Du må ha gode karakterer for å få god praksis som sykepleier, sier Kelly Flores.

Alle har nære slektninger som bor eller har bodd i utlandet. Tanten til Libres bor i USA. Rylyn Andiano har to brødre som er sjømenn. Flores har en tante i England som er sykepleier.

– Ønsket dere å dra til utlandet?

– Tante i England er mitt forbilde. Hun hjalp alle og har hjulpet meg med utdanningen. Målet mitt var å bli ferdig sykepleier, få god praksis hjemme og så reise ut. For å hjelpe familien, sier Flores.

Også faren til Libres var sjømann:

– Min drøm var å oppleve et nytt land og jobbe som sykepleier i utlandet, sier hun.

Rylyn Andiano ville ikke reise utenlands, hun var lykkelig på Filippinene:

– Men mine søsken hjalp meg og det er bra å hjelpe tilbake. Som student tenkte jeg ikke det, men ting forandrer seg. Man får god samvittighet når man hjelper familien. Vi har sterke familiebånd, men ingen har spurt direkte om hjelp.

Via venninnens venninne

– Var det Norge dere ville til?

Alle rister på hodet.

– Hun introduserte Norge, sier Flores og Libres og peker på Andiano.

Den filippinske kvinnen, gift med møbelhandleren, kontaktet en venninne på Filippinene. Venninnen kontaktet Andianos venninne. Slik ble de tre spurt om de ville jobbe på operasjonsstuen i Oslo. De sjekket via kjente i Norge om de kunne stole på kvinnen, og fikk positivt svar. De fikk høre at det var bra å jobbe og bo i Norge.

– Vi fikk vite at vi kunne begynne å jobbe på operasjonsstuen med en gang, med lønn. Vi skulle betale 5 000 kroner, inkludert gebyr for å få norsk autorisasjon, forteller Flores.

De tre visste at det uansett var en risiko å reise til et fremmed land. Hvis noe skulle skje dem, kjente de ingen som kunne hjelpe. Men de hadde hverandre.

I mai 2010 sa de ja. Visum fikk de i september. De signerte på en kontrakt om lån.

– Det skulle være på 155 000 kroner pluss 95 000 for lisens, minnes Kelly Flores.

Ukjent med norske forhold visste de ikke om dette var lite eller mye. I ett år skulle de bo under ekteparets regime. De skulle beholde 6 000 kroner av lønnen. Resten gikk til ekteparet for å dekke husleie, mat, utflukter og så videre.

– Vi var nødt til å stole på dem, forklarer de.

Etter et år skulle de få bestemme selv over pengene sine.

– Men det forandret seg da vi kom til Norge.

Forvirrende i Norge

Banklånet ble på nærmere 300 000. Det skulle nedbetales på tre år. De kom til sitt nye land 28. oktober 2010 og kunne ikke norsk.

– Vi fikk høre at på operasjonsstuen var det viktigste at vi kunne engelsk, norsken ville komme etter hvert.

Etter en måned begynte de å jobbe. Men ikke på operasjonsstuen. I stedet begynte de på hver sine ortopediske sengeposter som helsefagarbeidere.

– Hva tenkte dere?

– Jeg var forvirret. Men tenkte at nå skal jeg jobbe med norsken. Jeg ble bekymret og stresset, sier Flores.

– Jeg tenkte jeg må forberede meg til norskprøven, bli ferdig og komme meg ut av prosjektet med ekteparet, sier Andiano.

De følte seg lurt. Lånet ble dyrt. Arbeidskontraktene manglet. Ekteparet visste ikke hva som kreves for at en sykepleier utenfor EU kan få norsk autorisasjon og jobb som sykepleier i Norge. De hadde forholdt seg til bestillingen fra Ullevål.

De tre gikk på språkkurs og forberedte seg til nasjonale prøver, som de måtte bestå for å få norsk autorisasjon.

– Det gjelder jo framtiden din. Men vi prøvde å legge det bak oss, sier Andiano.

Fortalte til kollegaen

Men en av kollegene til Flores var bekymret. Han så at hun var sliten. Når vaktene hennes var over, gikk hun ikke hjem. Hun ble på jobben.

– Så fortalte jeg ham alt, etter at jeg hadde fått lov av Rylyn og Wilmae. Men jeg sa til ham. «Ikke fortell det til noen, kanskje det ordner seg.»

Men kollegaen var fortsatt urolig, for de ikke hadde fast stilling, og de hadde hørt at de ville miste jobben. Han gikk videre til leder. Plasstillitsvalgt ble orientert og tok kontakt med Flores.

– Vi visste ikke at vi kunne være organisert selv om vi ikke hadde norsk autorisasjon, sier hun.

Men nå meldte de seg inn i Norsk Sykepleierforbund (NSF). Med NSFs hjelp anmeldte de ekteparet i mars 2012. De kjente seg både lettet og bekymret. De flyttet fra leiligheten ekteparet leide til dem. Det skjedde fort.

– Vi tok en bag, pakket og dro. Det tok vel ti minutter, sier Libres.

De hadde allerede begynt å pakke, for de hadde tenkt å rømme.

– Hvor dro dere?

De fniser litt:

– Savoy hotell. Vi bodde der i fire uker.

Siktet for menneskehandel

Politiet etterforsket, ekteparet ble siktet for menneskehandel og satt i varetekt i fem uker. Da saken ble kjent i mediene, fikk sykepleierne fast jobb.

– Hvordan var det?

– Deilig. Nå kunne vi vise alle at vi var ansatt, sier Flores.

– Jeg ble glad, men det var jo fortsatt problemer, sier Libres.

– Jeg ble også glad, men skeptisk. Mens saken pågikk vurderte jeg å reise og finne jobb et annet sted. Jeg likte ikke så mye oppmerksomhet, sier Andiano, som ikke vil la seg fotografere av Sykepleien, for hun vil ikke bli gjenkjent.

I løpet av 2012 og 2013 har alle fått autorisasjon som sykepleier. De jobber fortsatt på de ortopediske sengepostene.

– Hvordan har dere det nå?

– Nå går det bra. Jeg prøver å legge det bak meg og fortsette med livet mitt, sier Flores.

Andiano gleder seg på dette tidspunktet til å reise til Filippinene i julen. Libres var der da tyfonen rammet landet så hardt, men heldigvis ikke der hun og familien bodde.

– Jeg vil bare fortsette å jobbe, sier Libres.

Flores ser fram til å besøke sykepleiertanten i England.

– Blir dere værende i Norge?

– Vi må i hvert fall være her til vi har tilbakebetalt lånet.

Liker fire årstider

Utdanningen deres i operasjonssykepleie fra Filippinene godkjennes ikke i Norge. De vurderer å videreutdanne seg her etter hvert, men tenker ikke på det nå.

– Det beste som har skjedd er at vi har fått fortalt hvordan det var å flytte med ekteparet. Jeg liker meg i Norge. Jeg liker at det er fire årstider, og å gå på ski, sier Flores.

Andiano synes det var tungt å høre av vitner i retten at de hadde snakket usant.

Nå bor Libres med venner, mens Flores og Andiano bor for seg selv. Flores liker ikke å besøke de to andre, for de bor i nærheten av leiligheten de leide av ekteparet.

– Men jeg føler meg fri. Jeg trives her, konstaterer Libres.

– Jeg trives også, men er fortsatt bekymret. De neste tre årene blir vanskelig på grunn av lånet.

– Kan dere hjelpe slekten på Filippinene?

– Ja. Nå bestemmer vi selv hva vi gjør med pengene våre.

– Hva vil dere si til andre filippinske sykepleiere som vil til Norge?

– Norge er et fantastisk land å jobbe i. Men man må akseptere flere kulturforskjeller. Ikke glem det vi lærte i utdanningen på Filippinene: Gjør ditt beste og gi kjærlighet og omsorg til alle pasientene dine, sier Flores.

Angrer ikke

Til tross for tap i tingretten er de enige om at det uansett var riktig å gå til sak. Ellers ville ikke forholdene ha kommet fram.

– Hvordan har det vært å gå gjennom denne rettssaken?

– Slitsomt, sier Libres, som var til stede i retten hver dag.

– Ekstra tungt fordi det har foregått på norsk. Og vi har jo aldri vært i en rettssak på Filippinene heller, sier Flores.

Saken har skapt splid i det filippinske miljøet, siden det har vært filippinere på begge sider. Det synes de tre er synd.

De er forundret over dommen og skjønner ikke at retten ikke har tatt hensyn til at de følte seg tvunget til å ta opp dyre lån.

– Jeg har 257 000 igjen å betale, sukker Flores.

En eventuell ny runde i lagmannsretten vil bli krevende, medgir de.

– Men sånn er det. Vi får bare håpe på positivt resultat, sier Flores. 

Les også: - De ble ikke utnyttet