Snakk om kunst

Skal jeg si hva jeg ser? Det er ikke sikkert det er riktig, altså?

En eldre, hvithåret dame stanser foran en av keramikkflisene som smykker veggen i Alderspsykiatrisk avdeling, Ahus.

– Jeg ser et rødt seterhus og to skigarder. Er det feil det kanskje?

– Her er det ingenting som er riktig eller feil, sier kunstner og forsker Arild Berg og smiler.

– Jeg blir bare veldig glad når du forteller meg hva du ser.

– Egentlig liker jeg ikke moderne kunst, forsetter damen ivrig.

– Men disse liker jeg veldig godt, altså. Jeg kjenner meg igjen, liksom.

Hun peker mot raden av fliser som henger på veggen i den smale gangen som danner inngangspartiet på avdelingen der hun er pasient. Innimellom kan man skimte et insekt, en fisk eller konturene av et landskap.

Abstrakt og konkret

– Sykepleieforskning viser at kunst som skal henge på veggen på sykehus bør inneholde både abstrakte og konkrete elementer, forteller Arild Berg.

– Det konkrete skaper gjenkjennelse, mens det abstrakte gjør at pasienten ikke blir lei av å se på det samme bildet dag etter dag.

Utsmykningsprosjektet på alderspsykiatrisk avdeling ved Ahus er resultatet av et samarbeid mellom forsker og kunstner Arild Berg og sykepleier og førstelektor Mette Holme Ingeberg ved Høgskolen i Oslo og Akershus og professor Britt-Maj Wikström. Prosjektet inngår som en del av Bergs doktorgradsoppgave som ferdigstilles i høst.

– For meg er det viktig hvordan kunsten oppleves av mottakeren, sier han.

– Spesielt når det gjelder en utsmykning på et sted som dette, hvor pasientene som ser kunsten hver dag er så sårbare.

Doktoravhandling

Prosjektet i alderspsykiatrisk avdeling er et av tre utsmykningsprosjekter i Bergs doktoravhandling. De øvrige er utsmykning av kapellet i Udland kirke i Ålesund og inngangspartiet på Gjøklep ungdomsskole i Holmestrand. Alle steder har han samarbeidet tett med ansatte og brukere i prosessen fra idé og til ferdig produkt.

– Målet er å undersøke hvordan visuell kunst kan bidra til mellommenneskelig kommunikasjon i psykisk helsetjeneste.

Både Mette Holme Ingeberg og fagutviklingskonsulent på Ahus, Kirsti Frøshaug, som har ansvar for alderspsykiatri på sykehuset, har bare gode ord å si om samarbeidet med Arild Berg.

– Arild har en sterk kunstnerisk integritet, men er samtidig lydhør og samarbeidsvillig, sier Ingeberg.

Det er Arild som står for det kunstneriske uttrykket, han har bare brukt oss til formidlingen av det, supplerer Frøshaug.

Vil berøre

– For meg skjer inspirasjonen i møtet med andre mennesker, sier Berg.

– Jeg tror den ensomme kunstneren innestengt på atelieret til dels er en myte. Måten jeg arbeider på likner nok mer på performance- og sosialt engasjert kunst.

Berg synes det er viktig at kunsten hans berører andre.

– For mange er det et ideal at kunsten skal være et frittstående korrektiv i samfunnet. Men i denne situasjonen ville det være rart å skulle være helt autonom, mener han.

Berg mener det er fullt mulig å ha en dialog og likevel beholde integriteten som kunstner. Men han innrømmer at ikke alle innspill var like lett å godta med en gang.

– For eksempel hadde jeg malt blå felter på veggen som skulle ramme inn flisene. Jeg ble nokså skeptisk da Mette foreslo å henge en av flisene utenfor rammen, helt nede ved gulvet, forteller han og peker på flisen som bryter symmetrien.

– Du var vel egentlig på kanten til å bli irritert, ler Ingeberg.

– Jeg ville at den flisen skulle symbolisere det å falle utenfor systemet, forteller hun.

– Det er faktisk plasseringen av den flisen som har utløst noen av de mest spennende reaksjonene hos pasientene, skyter Frøshaug inn.

Workshop

Samarbeidet med de ansatte ved alderspsykiatrisk avdeling ble innledet med en workshop der blant annet avdelingsoverlegen, en fysioterapeut og en ergoterapeut deltok. Etter felles middag på Bergs verksted fikk de se forslag til objekter og ulike kombinasjoner av disse.

– Det ble mye diskusjon rundt noen steiner jeg hadde valgt ut, forteller Berg.

– En av de ansatte var bekymret for at pasientene skulle skade hverandre, men min erfaring fra praksis i psykiatrien er at kunst blir respektert av pasientene, sier Ingeberg.

– Alle hadde forskjellig forhold til objektene, og diskusjonene bidro til at kunstproduktene endret form og uttrykk gjennom nye farger og overflatebehandlinger.

– Hadde du ingen grenser for hvilke innspill du kunne gå med på?

– Jo, for eksempel var det en brunrød farge som mange reagerte negativt på. Det gjorde at vi bestemt oss for at den måtte med, sier Berg.

– Og så var det viktig for meg at kunsten kan tas på og ikke stenges inne bak glass og ramme. Steinene er laget av porselen og jeg tenkte først at de skulle være så små at de fikk plass i hånden, men Mette foreslo at de skulle være så store at flere kunne ta på dem samtidig.

– Jeg tenkte at det ville øke kommunikasjon, sier Ingeberg.

Intervjuet pasienter

Neste fase i prosjektet var at de ansatte intervjuet pasientene om kunsten. Det var enkle spørsmål om kunst utformet av Berg og Ingeberg, som «Hva tenker du på når du ser dette bildet» og lignende.

– En pasient hadde begynt å snakke om en tur til Frankrike. Et av bildene hadde et element som minnet henne om en baldakin på en kafé hun hadde besøkt på den reisen, forteller Ingeberg.

– Mens en annen pasient hadde lurt på hvorfor det hang piler utenfor vaktrommet.

Prosjektet ble avsluttet med fokusgruppeintervjuer og dybdeintervjuer av de ansatte. I disse samtalene fikk Berg og Ingeberg bekreftet at kunsten hadde økt kommunikasjonen på avdelingen, både mellom ansatte og pasienter og pasientene seg imellom.

– De ansatte opplevde at enkelte pasienter åpnet seg på en helt ny måte gjennom samtaler om kunsten, forteller Berg.

– En pasient hadde stått foran bildene og begynt å fortelle sensitive ting fra familien sin. Kunsten fungerte rett og slett som døråpner.