Vi trenger vitenskapsteori

Artikkelen til Pedersen viser at to års yrkespraksis i liten grad endrer sykepleiernes forståelse av vitenskapsteori i yrkespraksis. Den viser også at de som jobber med fagutvikling i større grad verdsetter vitenskapsteori i yrkesutøvelsen.

Dette er en veldig interessant artikkel, som belyser de vitenskapsteoretiske holdningene til sykepleiere med to års yrkeserfaring. Mye samsvarer med mine egne erfaringer fra praksis. Vitenskapsteorien i utdanningen legger et grunnlag for refleksjon rundt egen praksis, og for forståelsen av forskningsresultater. Dessverre er det sjelden at sykepleiere går til forskningen for å finne svar på spørsmål og dilemmaer i yrkesutøvelsen. Det mest vanlige er å benytte e-håndboken. Der er det enkelt og raskt å finne svar.

I artikkelen kommer det fram at de som deltar i fagutvikling i større grad ser relevansen av vitenskapsteori i yrkesutøvelsen. Dette er ikke overraskende og stemmer godt overens med mine erfaringer fra sykehus. Å delta og ha ansvar for å utvikle faget øker interessen for å holde seg faglig oppdatert. Min erfaring er at det er stor forskjell på sykepleieres interesse for å delta i fagutvikling. Den enkelte sykepleiers interesse for sykepleiefaget har betydning for om de tar i bruk forskning eller ikke.

Det er overraskende at sykepleiere som deltar i fagutvikling i liten grad mener at vitenskapsteori er relevant for å vurdere forskningsresultater. Jeg vil tro at det er denne gruppen som har størst nytte av vitenskapsteori for å forstå metoden og forskningsresultatene. Pedersen stiller spørsmål ved om de som i høyere grad anvender forskning er mer resultatorienterte, men mindre opptatte av metode.

Ifølge artikkelen opplevde tre av fire sykepleiere at arbeidsstedet la til rette for at de kunne holde seg faglig oppdatert. Selv har jeg opplevd at ledelsen på avdelingen hvor jeg jobber på OUS har lagt til rette for dette. Som nyansatt gikk jeg inn i klinisk stige-programmet som innebar lesedager og kursing.

Tabell 3 i artikkelen viser forskjeller mellom sykepleiere som deltar i fagutviklingsarbeid og sykepleiere som ikke deltar. P-verdianalysene viser at det stort sett ikke er signifikante forskjeller mellom gruppene, mens forskjellene mellom dem i prosent åpenbart er store, for eksempel 59 prosent mot 35 prosent. (Disse prosentforskjellene kommer dårlig frem i artikkelen). Forfatteren har heller ikke oppgitt hvilket signifikansnivå som gjelder for denne studien.

Jeg synes vitenskapsteori er viktig og nødvendig for å lære å tenke kritisk om forskning og prosedyrer i avdelingen. Det vil være interessant å få kunnskap om hvordan ulike sykepleiergrupper og også sykepleiere med lengre erfaring, tenker om vitenskapsteori. Jeg ønsker meg mer kultur for sykepleieforskning i avdelingen. Vi er på rett vei.