Når overgrep blir en vane

Det har vært mange overgrep i helsevesenet opp gjennom årene. Overgrep begått av personalet selv, har vært dokumentert fra de fleste sektorene av helsevesenet. Heldigvis har vi hatt varslere som har slått alarm, men som også har måttet ta konsekvensene av dette og mange ganger måtte gå fra stillinger.

De fleste overgrep aldri kommer imidlertid neppe for dagen. De skjer i det skjulte.

Hvorfor skjer det overgrep mot svake mennesker? Hva er det som driver mennesker til ondsinnete gjerninger mot forsvarsløse mennesker. Spørsmålet har opptatt både filosofer, sosiologer og samfunnsforskere i årtier.

En av de første bøkene jeg leste om overgrep innen helse og sosialsektoren var Gori Gundvalds bok fra 1967: Bjerketun. Den gjorde et sterk inntrykk på en sosialt orientert ung mann. Den kom ut på Pax forlag og var en kritisk gjennomgang av barnevernet. Den gang gjaldt det en barnvernsinstitusjon for unge jenter. Boken var en del av tidsånden: opprør mot totalitære institusjoner og totalitær praksis i behandlingen.

Noen år senere, i 1972, ga Pax forlag ut boken Fangevoktere i konsentrasjonsleire av sosiologen Nils Christie. Den tok for seg atferden til fangvoktere i en norsk fangeleir befolket av i hovedsak serbiske krigsfanger. Fangevokterne var i stor grad ”gode” nordmenn. De var ikke nazister, men plassert inn i frivillige roller som voktere. De var som de fleste av oss i dagliglivet, men plassert inn i en maktrolle ble de overgripere mot forsvarsløse mennesker. Liknende studier er gjort av tyske soldater som under andre verdenskrig frivillig tok del i massemord av jøder. De var det den engelske historikeren Christopher Browning kalte Ordinary Men. De var vanlige menn uten noen nazi-ideologi, de elsket sin barn, sine hustruer, stemte på borgelige og sosialistiske partier – de var som oss elv. Når de ble konfrontert med ondskapen i Polen lot de seg frivillig lokke til å begå grusomheter.

Selv arbeidet jeg i psykiatrien som ufaglært i midten av 70-tallet. Jeg var en av mange studenter som tok ekstravakter og ”gikk fast” på pasienter med store psykiske problemer og atferdsavvik. Psykiatrien var ”in”. ”Gjøkeredet” med Jack Nicholson i hovedrollen som den psykiatriske pasienten McMurphy, var en kultfilm som på satte fokus på kritikkverdige forhold i sektoren, men som også på mange måter medførte en romantisering av psykiske lidelser. Det var imidlertid all grunn til å reise kritikk mot systemet slik det ble gjort i de to nevnte bøkene. Overgrepene har imidlertid fortsatt. Både i skoler og institusjoner har det vært dokumentert utallige overgrep begått av kyniske mennesker som har utnyttet til barn og forsvarsløse til egen nytte. Det burde være nok å nevne hvordan den katolske kirken har vernet om pedofile prester som har misbrukt unge gutter som foreldrene trodde var i trygge hender. Et annet eksempel er barnhjemmet Morgensol i Bergen, der de nå voksne barnehjemsbarna har krevd erstatning for det de var utsatt for. Det fins utallige andre eksempler.

Da jeg arbeidet som ufaglært vikar i psykiatrisk sykehus var jeg selv vitne til overgrep begått av ufaglærte, som var i full jobb om dagen og som gikk ”ekstravakter” om natten. Det ble akseptert og ufaglærte fikk en stor innflytelse på behandlingen og vurderingen av pasientene. Det var all grunn til å reise kritiske blikk. Det var imidlertid få som varslet. Den interne kulturen var for sterk til at noen våget å gå ut og fortelle hva de hadde sett. Det har plaget meg mange ganger at heller ikke jeg sa ifra. Var jeg feig eller var det en skjør umodenhet som gjorde at jeg ikke ropte varsko?

Det er et stort ansvar som ligger på den som har andre mennesker i sinn varetekt. Overgrep skjer hver dag. De institusjonelle overgrepene fins i hopetall. Det å plassere unge mennesker sammen med demente gamle, eller pasienter med store atferdsavvik og aggressiv atferd sammen med skjøre gamle er eksempler på dette. Den institusjonelle rammen innebærer i seg selv en risiko. Gir du makt til mennesker er det stor sannsynlighet for at noen vil misbruke den.

Nils Christie viste det så godt i boken om fangevokterne. Den var for øvrig hans magisteravhandling i sosiologi. Boken har nå kommet i nytt opplag i en serie av norske sosiologiske klassikere på Pax Forlag. Ære være redaksjonen i Pax for det. Den er all grunn til å ta fram og lese. Den viser hvor skjevt det kan gå når råskapen blir en vane i lukkede fora der mennesker får for stor makt over andre.

Filmen Das Experiment fra 2002 regissert av Oliver Hirschbiegel må også nevnes i denne sammenheng. Eksperimentet det er snakk om er basert på det sosial-psykologiske Stanford Prison-eksperimentet som ble utført i 1971. Det gikk ut på at 20 mannlige forsøkspersoner ble delt inn i to grupper: Tolv skulle være ”fanger”, og åtte skulle være ”voktere”, og de ble plassert i et liksom-fengsel med beskjed om å oppføre seg som om de var i et reelt fengsel. Poenget var å observere mennenes atferd. Dette skulle pågå i to uker. Men ting utviklet seg på en sjokkerende måte som forsøksleder ikke hadde forutsett: forsøkspersonene levde seg så inn i rollene sine at det skapte en farlig situasjon: ”Vokterne” fremviste en overdrevent sadistisk og ydmykende atferd, mens ”fangene” (som kunne ha avsluttet sin deltakelse i eksperimentet når som helst) fant seg i den behandlingen de fikk.

Eksperimentet viser hvordan påvirkning av autoriteter, og aspekter ved den situasjonen man er i, kan få en til å gå over etiske grenser man ellers aldri ville gjort, og oppføre seg som en person man ”egentlig” ikke er.

Både de nevnte bøkene og filmen minner oss om at man ikke trenger være ond, det er tilstrekkelig å være menneske. Det skremmer. Overgrep kan fort bli en vane i lukkede rom.