Sykepleierlærerne på banen NÅ!

Siste utgave av ’Sykepleien forsking’ droppet ned i postkassen min i går. Den er en fryd å lese! Fra kliniske mastergrader som viser seg å ikke være så kliniske, til Turid Heiberg, rektor ved en av Norges beste sykepleierhøgskolen. Jeg skal medgi at jeg gikk der selv og trivdes svært godt! Før Heibergs tid.

Sykepleier Christer Beiermann har en glimrende kommentar til artikkelen om opplæring i kunnskapshåndtering. Tittelen ”Jeg spør heller kolleger” er veldig dekkende og gjenkjennelig i praksisfeltet. Dette må tas på alvor! KBP er ingen trylleformular, men vi har et stykke å gå for å jobbe forskningsbasert. Dette er ingen motsetning til det kliniske skjønnet, og det å spørre sine kolleger til råds.

Det understreker den flotte tradisjonen som fremdeles dominerer utøvende sykepleie: Mesterlære. Det er viktig at vi klarer å beholde de dyktige klinikerne år etter år. De som er særlig fokusert på et fagområde, være seg spesialisert eller generalisert, men brenner for akkurat sitt felt.

Jeg har opplevd å møte oppfattelsen av at en sykepleier er en sykepleier. Slike holdninger til faget undergraver det mest elementære og viktigste grunnlaget for sykepleie av høy kvalitet: Mesterne i faget!

Å deretter lese om professoren Heggen, og hennes oversettelse av Benners siste bok til norsk, gjør meg ekstatisk. Kanskje det begynner å skje noe på sykepleierfronten?

Jeg vil ha en ny sykepleierutdanning over fire år med det siste året som fordypning. Dette bør deles i retninger, for eksempel fagkretser som veiledning/coaching og biomedisinske perspektiver.

Men før vi kommer dit: Hvor er oppropet fra praksislærere som ønsker delte stillinger? Jeg gleder meg som et barn til Heggens oversettelse dropper ned i postkassen om et par dager. Og håper for all del at den gjør at sykepleierlærerne kommer på banen! De kan og mener mye om faget vårt, men er i ferd med å la praksisfeltet ta fullstendig innersvingen på dem. Det er på tide å komme ut av fortet!