Skammens statistikk

Statistisk sentralbyrå har publisert en statistikk som viser livsløpsinntekt i forhold til utdannelse.

Statistikken publiseres samtidig som det foregår lokale lønnsforhandlinger i offentlig sektor. Der er det kamp om kronene. Statistikken konkluderer med mye av det vi visste fra før

• Menn tjener mer enn kvinner.

• Ansatte i privat sektor tjener mer en ansatte i offentlig sektor.

• Avkastning av utdanning er høyest i privat sektor.

• Kvinner og offentlig ansatte har i gjennomsnitt høy utdanning og lav inntekt sammenlignet med menn og ansatte i privat sektor.

Dårligst ut på denne livsløpsstatistikken kommer sykepleiere og førskolelærere. De to yrkesgruppene har treårig høyskoleutdannelse. I tillegg har mange tilleggsutdannelser på to eller flere år . Dette er kvinnedominerte grupper og stillinger innenfor områder som er vesentlige i Velferdsstaten.

Det er tragisk, skammelig og paradoksalt at det er nettopp disse to gruppene som havner nederst på statistikken når to av regjeringens hovedsatsingsområder er barnehager og helse. Statsrådene Kristin Halvorsen og Grethe Strøm-Erichsen argumenterer godt for sine respektive satsingsområder. Pengene til å lønne førskolelærerne og sykepleierne skikkelig er imidlertid fraværende. Når det påpekes på svikt i systemene, synes det å være en gjennomgående tone at dette er kommunenes ansvar.

Samtidig vet vi at kommunene ikke får dekket de faktiske kostnadene som barne- og helsesatsingen vil innebære. Monsterbarnehager med for få ansatte og store problemer med å få dekket sykepleiebehovet lover ikke godt hverken for barn eller eldre. Hvordan kan norske myndigheter forvente at unge kvinner og menn skal velge utdannelser som er så dårlig betalt?

I hovedsak er det kvinnene som rammes av de store lønnsforskjellene. Det virker som om yrker med stor kvinnedominans, ikke har livets rett.

Hva hjelper det med vakre ord om omsorg og kvalitet når forskjellene i livslønn så godt dokumenteres. Sykepleiere har gjennom alle år vært den yrkesgruppen som har hatt mest tillit og anerkjennelse i befolkningen.

Alle har et forhold til sykepleierne. Det en spesialutdannet sykepleier som i jordmorrollen var med på å løfte dem frem i livet da de ble født. Det var en sykepleier i helsesøsterrollen, som så til at helsen var god og satte nødvendige vaksiner da de gikk til spebarnskontroll og ble sett til på skolen - den gang helsesøstertilbudet fortsatt var et normalt tilbud i grunnskolen. På sykehus var det sykepleierne som sørget for forsvarlig narkose og sammen med legene tok ansvar da små og store operasjoner ble utført. I alderdommen var det sykepleierne med og uten spesialutdannelse i geriatrisk sykepleie, gjorde livet levelig inntil døden avsluttet det hele. Da var det sannsynligvis også en sykepleier som holdt den dødende i hånden da hjertet sluttet å slå. Sykepleierne er der hele livet.

Uten sykepleierne blir Norge et fattig land. Ved å holde lønnsnivået så lavt som denne livslønnsstatistikken viser, vil rekrutteringen til “verdens viktigst yrke” (I følge Verdens helseorganisasjon.) svikte totalt og det nettopp nå der alle prognoser tyder på en gammel, sliten, behandlings- og pleietrengende befolkning i årene fremover. Stakkers Norge!

Det er trist det hele. Skammens statistikk burde få de ansvarlige politikere og byråkrater sentralt og lokalt til å skamme seg.