En kamp om varme hender

Adecco-avsløringene har skapt debatt om vikarbyråene, om uakseptable arbeidsbetingelser og sosial dumping. Her i landet har medisinske vikarbyråer en kort, men forholdsvis turbulent historie. Utviklingen har tatt en retning knapt noen hadde forestilt seg da det hele startet. De aktuelle hendelsene gir grunn til å se nærmere på noen trekk ved denne historien.

Helsereformen

Startskuddet var en helsereform. Lov om helsepersonell ble vedtatt av Stortinget i 2000 med virkning fra 2001. Bakgrunnen var en konstant bemanningskrise i helsesektoren. Lovendringen var en oppmyking av Sysselsettingsloven § 26 og § 27 som ga private aktører adgang til å formidle vikartjenester. Inntil da var inn- og utleie av helsepersonell som hovedregel forbudt i Norge, men vanlig i andre europeiske land. Målet var å oppnå større fleksibilitet for å dekke et varierende behov for arbeidskraft og samtidig gi arbeidstakerne større frihet til å bestemme over egen arbeidstid. Konkurranse mellom byråene skulle dempe utgiftsveksten.

Sammen med venstresiden i norsk politikk kjempet Norsk Sykepleierforbund (NSF) hardt mot lovendringen. De mente at vikarbruk ikke ville bedre ressursbruken, men snarere virke kostnadsdrivende. Det faglige argumentet var at en mer ustabil stab ville gi dårligere pasientbehandling. Da slaget var tapt, forsøkte NSF å sikre sine medlemmers rettigheter ved å inngå kontrakt om tariffavtale og lyktes med i alt ni vikarbyråer. Kontraktene gikk ut i 2004, ingen ble fornyet.

Mer målstyring

Hele etterkrigstiden hadde vært preget av optimisme og sterk vekst i helsesektoren. Vekstoptimismen avtok og ble avløst av oppfatningen at modernisering og effektivisering var nødvendig i en stivnet, byråkratisert sektor. I hele den vestlige verden vant nyliberale styringsideer terreng. Nye regimer med målstyring skulle i tillegg til effektivisering, bidra til bedre kontroll med galopperende kostnader. Individets valgfrihet var også en sentral idé. Fleksibilitet og vikarbruk var ett svar på kravet om fornyelse.

Sykepleierforbundet

I samme periode var det «opprørstendenser» blant sykepleiere som gjaldt både lønns- og arbeidsbetingelser. Mange så vikarbyråer som en gylden sjanse til bedre sine arbeidsbetingelser og var her i utakt med sitt eget forbund. Nyskapningen medisinske vikarbyråer fikk uvanlig stor medieoppmerksomhet og sykepleiernes misnøye var godt stoff. Daglige avisoverskrifter skapte et bilde av den reneste masseflukt av sykepleiere fra faste stillinger i helsesektoren til langt mer lukrative stillinger i private vikarbyråer. De var forespeilet bedre kontroll over egen arbeidstid, færre ubekvemme vakter og framfor alt bedre lønn. Dette pekte mot en helt uvanlig karrierevei, siden selve målet for de fleste vikarer i andre typer bedrifter nettopp var å oppnå fast stilling.

Situasjonen ble turbulent. Landet rundt vokste det opp en underskog av mer eller mindre seriøse vikarbyråer som spilte på lovendring og misnøye. Alle kjempet om å «kapre» sykepleiere, som reelt sett var en knapp ressurs. De overbød hverandre i kampen om sykepleierne, men underbød hverandre for å få innpass i helseforetakene.

Helseforetakene

Helseforetakene rustet seg til mottiltak og læringskurven ble bratt. Foretakene fryktet at om tilstrekkelig mange sykepleiere valgte vikarbyrå, ville personellproblemene i helsesektoren forsterkes.

Det bredte seg også en oppfatning av at innleie av vikarer er en svært kostbar løsning, og man ville derfor unngå vikarbruk. Enkelte helseforetak diskutert å innføre karantenebestemmelser for å forhindre direkte overgang fra fast stilling i helsevesenet til mer lukrative stillinger i vikarbyråer.

Et annet mottiltak var å etablere interne vikarpooler ved helseforetakene for å koordinere bruken av ekstravakter og demme opp for eksterne byråer. Helseforetakene lærte å stille knallharde betingelser. De fleste samlet seg om å inngå kontrakt med noen få vikarbyråer og påla alle sine avdelinger å velge mellom stor sett tre alternativer. Tilbyderne ble pålagt å samarbeide med de interne vikarpoolene. Samordningen førtetil at antallet vikarbyråer krympet i raskt tempo; de useriøse først, deretter også de små, men seriøse byråene.

Utraderingen gikk raskere ved at multinasjonale byråer som Manpower, Adecco og Proffice stod parat og etablerte norske avdelinger for inn- og utleie av helsepersonell. Bare fire år etter lovendringen ble for eksempel Medisinsk vikarbyrå, eid og drevet av nylig avgåtte direktør i Adecco helse, Bård Kristiansen, kjøpt opp av Adecco i 2005.

Masseflukt

I ettertid har statistikken bekreftet at det aldri var reelle tendenser til masseflukt av sykepleiere til vikarbyråer. Det dreide seg ikke på noe tidspunkt om mer enn én prosent av landets rundt 100 000 sykepleiere, og tilknytningen var som regel svært kortvarig. Det medieskapte glansbildet om bedre lønns- og arbeidsvilkår i vikarbyråer som en vei til «frihet» sprakk. Men at mulighetene til selve drømmejobben ble heftig diskutert på vaktrommene i denne perioden, er også riktig.

Etter tre–fire turbulente år, var fase to et faktum. Markedet har siden da vært helt dominert av multinasjonale firmaer. Med sviktende norsk sykepleierekruttering orienterte disse seg raskt mot andre jaktmarker. I dag er virksomheten i hovedsak basert på arbeidsinnvandring (ofte fra Sverige) og utleie av mindre kvalifisert personell. Det største satsningsområdet er imidlertid totalentrepriser, som dreier seg om fullstendig bemanning (leger, sykepleiere, hjelpepleiere, ufaglærte, rengjøring) og drifting av pleie- og omsorgsinstitusjoner, som Ammerudlunden i Oslo er ett eksempel på. Totalentrepriser gir størst markedskontroll og størst økonomisk gevinst.

Politikerne

Helsereformen ble iverksatt ut fra politikerflertallets tiltro til markedskreftenes evne til å løse personellproblemer i helsesektoren. Etter en kort periode med prøving og feiling, var utviklingsretningen klar. Det er neppe grunn til å bli særlig overrasket over det som skjer nå. Adecco-skandalen er et foreløpig, men helt logisk ledd i en omformingsprosess til en tidsriktig markedsmessig tilpasning.

Vi står foran fase tre, og vikarbyråenes framtid er åpen. Hva gjør politikerne denne gangen?