Ingen mann for NSF

Ansatte i kvinnedominerte yrker tjener bare 80 prosent av det menn tjener i mannsdominerte yrker. Det gjelder også sykepleiere. Til tross for høyskoleutdanning klarer de ikke å hale inn på ingeniører. Barte-kampanjer og tverrpolitisk enighet om behovet for likelønn har ikke resultert i noe lønnsløft så langt.

Kampen om likelønn og økt status for sykepleierne har nødvendigvis vært preget av feministisk retorikk. Hvorfor skal kvinner alltid tjene mindre enn menn? Hvorfor skal leger alltid stikke av med de fete tilleggene, mens sykepleierne ikke engang får betalt for å ta videreutdanning? Er det tilfeldig at mannlige kommunedirektører belønner kommuneingeniører med både høy lønn og hele stillinger, mens Kari i hjemmesykepleien må nøye seg med mikroskopiske stillingsbrøker og en lønn hun ikke kan leve av uten å ta ekstravakter?

Ni av ti sykepleiere er kvinner. Derfor er det ikke rart at Sykepleierforbundet tradisjonelt har hatt kvinner i de fremste posisjonene. For at yrket skulle komme seg opp og fram, skulle de tillitsvalget både «bøllekurses» og utstyres med symbolske barter. Det skulle mobiliseres mot «mannstenkningen» i styre og stell, mot gamle, patriarkalske holdninger i samfunnet. Slagordet «Lønn som fortjent» hadde derfor også en ironisk snert mot manns-Norge som innkasserte lønnsøkninger som en årlig selvfølge.

Kun én mann, Kjell-Henrik Henriksen, har hatt toppvervet i NSF i én periode på 70-tallet. I forbundsstyret i denne landsmøteperioden er 2. nestleder Jan-Erik Nilsen eneste mannlige innslag. De øvrige politisk valgte er kvinner. Og kvinnene i NSF er lei av mannsdominans.

Så hvordan ville det ha blitt hvis NSFs landsmøte i november kunne fått valget mellom en kvinne og en mann som fremste tillitsvalgt i organisasjonen, etter at Lisbeth Normann trekker seg? Ved siden av fylkesleder i Oslo, Eli Gunhild By, ble det like før fristen gikk ut i september klart at den tidligere statssekretær i Barne- og likestilingsdepartementet Kjell Erik Øie ville ta opp kampen om toppvervet. Begge habile kandidater med lang og relevant erfaring. Begge med nok tyngde til å lede en organisasjon som har mange utfordringer på forskjellige fronter.

På mange av disse frontene er kjønnsaspektet på en eller annen måte til stede. Det gjelder ikke bare lønn. For eksempel kan det ikke være noen tilfeldighet at mannlige leger uten stopp har toppet hierarkiet i både Helsetilsynet og Helsedirektoratet, mens NSF i mange år forgjeves har ropt om en nasjonal sjefsykepleier. Eller hva skal man si om at leger konsekvent blir kalt leger i offentlige dokumenter, mens sykepleiere i økende grad blir usynliggjort gjennom kunstige titler og såkalt profesjonsnøytrale betegnelser. Ville man noen gang kalt mannlige leger for «sengeressurs»?

Om NSF ville hatt guts nok til å gå til fronten med en mannlig hærfører, vil vi aldri få svar på. Kjell Erik Øye trakk seg i slutten av september og begrunnet det selv med at kjønnsfordelingen blant de ansatte (ikke valgte) toppledere i NSF viser et flertall med menn.  Ved å velge Øie ville NSF - i følge Øie selv - ha sendt ut et tungt signal om at NSF "i hovedsak" ledes av menn. Han ville med andre ord ikke ha valgt på seg selv, om han hadde vært i den posisjon.

For alle som ønsket en spennende kamp om NSFs lederskap, er Øies beslutning en skuffelse. Jeg mener at valget av en mann - om Øie nå hadde vært den rette - nettopp ville gitt et signal om at organisasjonen tar sine egne paroler på alvor.

NSFs studentpolitikerne har lenge påpekt at man må gjøre slutt på «kjerringveldet» i yrket hvis man skal ha forhåpninger om at menn i fremtiden vil velge seg sykepleie som levevei. Skal yrket – og organisasjonen – være attraktiv for menn, må man skape et klima hvor menn kan utøve faget og engasjere seg på egne premisser, på samme måten som kvinner gjør det.

Nettopp fordi kjønn ikke lenger bør være et tema, verken når det gjeleder valg av yrket eller det velges en ny leder, hadde jeg sett fram til et Landsmøte som kunne ha vurdert de to kandidatene på et helt nøytralt grunnlag - ut fra hvem som var best egnet.

Nå får vi ikke oppleve det fordi den mannlige kandidaten ironisk nok gjør kjønn til en avgjørende faktor.