En betenkelig runddans

I den nye regjeringen kommer ni av 38 statssekretærer rett fra PR-jobber inn i regjeringskontorene. Det samme er tilfellet blant statsrådenes nye politiske rådgivere. Her har fire av 14 bakgrunn fra PR-bransjen. I tillegg kommer mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp) rett fra jobben som rådgiver i PR- og konsulentselskapet First House.

– Jeg opplever dette som en enorm anerkjennelse av bransjen vår. I Geelmuyden. Kiese har vi rekruttert «the best and the brightest» i 25 år, og det er lurt av den blåblå regjeringen å trekke veksler på disse talentene, sier PR-nestor Hans Geelmuyden til Klassekampen.

Er det virkelig så «lurt»? Hva vet vi om disse «the best and the brightest»?

PR-byråene og deres påvirkningsagenter opererer med hemmelige kundelister. Det er derfor umulig å vite noe om hvilke bindinger de nye statssekretærene og politiske rådgiverne har til tidligere oppdragsgivere. Kolleger, presse, forskere og allmennheten har ingen mulighet til å vurdere om standpunktene og rådene deres er motivert av egeninteresse. Mens norske PR-folk får holde kundene sine skjult, tvinges de i USA til å fortelle hvem som betaler dem.

I Maktutredningen fra 2003 mente norske stortingsrepresentanter at profesjonelle lobbyisters innflytelse er relativt stor. Ti år seinere er den ikke blitt mindre. Likevel er forslag om et lobbyregister blitt nedstemt i Stortinget fire ganger. Begrunnelsen er at «et slikt register er byråkratisk, vanskelig å håndtere og vil drive lobbyvirksomhet ut av Stortinget og departementene og inn i lukkede rom».

Nå som landet har gått fra flertalls- til mindretallsregjering vil PR-bransjens makt øke. Interessen for å betale for lobby- og PR-arbeid vil stige. Er dette en utvikling vi ønsker? Bransjen selv kaller det medvirkning. Jeg kaller det uheldig påvirkning.

Bjarne Håkon Hanssens overgang fra statsrådstillingen i Helsedepartementet til PR-selskapet First House i 2009, satte for alvor lyset på utfordringene når politikere går direkte fra politikken til å jobbe med myndighetskontakt i PR-bransjen.

De siste årene har vi sett en ny tendens: Politikere går ut av politikken, inn i PR-bransjen og tilbake til politikken. Den nye politikertypen er en politiker som like gjerne jobber for et partiprogram som for et PR-byrå med hemmelige kundelister. En svært betenkelig utvikling hvor politikk mer og mer synes å handle om form, og stadig mindre om budskap.

Overgangen fra PR-bransjen til politikken medfører andre – og etter min mening – langt større problemer enn overgangen fra politikken til PR-bransjen. For mens politikere tar med seg kjent kunnskap og nettverk ut av politikken, tar konsulenter i PR-bransjen med seg uidentifiserbare agendaer og interesser inn i politikken.

Når en sykepleier eller Statoil-ansatt går inn i politikken, er det klart for alle hvilken erfaringsbakgrunn og hvilke interesser de representerer. Man vil lytte ekstra til sykepleieren i helsepolitikk og den Statoil-ansatte i oljepolitikken, fordi de sitter på relevant sakkunnskap og erfaring. Men når man debatterer sykepleierlønninger eller prøveboring i Lofoten og Vesterålen, vil man ha i bakhodet at de to kan ha egeninteresse av henholdsvis høyere lønninger og godkjenning av prøveboring.

Det er en grunn til at vi ikke blander sammen politikk, vår lovgivende forsamling i Stortinget og den utøvende makten i regjeringen med kjøp og salg. Politiske beslutninger skal ikke være til salgs. PR-bransjens enorme vekst og rådgivernes nokså fri vandring mellom PR-jobber og politiske posisjoner sår tvil om politikkens legitimitet.

Norsk politikk utformes ikke lenger i en relasjon mellom partier og velgere, men i økende grad i lukkede rom der PR-bransjen leverer premisser for beslutninger. Det vil alltid være behov for at noen snakker sammen i fortrolighet. Med PR-byråene og skaren av rådgivere kommer det likevel en ny dimensjon inn i systemet. Det skapes et permanent rom for profesjonelt bakspill der bindinger og økonomiske ressurser har betydning for hvilke interesser som får gjennomslag.

Vi kan ikke i et demokrati akseptere at beslutningstakerne våre holder hemmelig hvilke klienter de har jobbet for tidligere. Den profesjonelle lobbyismen må ikke få ete seg inn i statsmakta uten å spille med åpne kort.