Vår kamp

Karl Ove Knausgårds første bok er i boks! Jeg duppet litt av mot slutten, men kom meg ellers gjennom forfatterens lidelser uten nevneverdige irritasjoner. Knausgård, som har lovet oss totalt seks bind om sitt eget liv, ble dels genierklært, dels kritisert fordi han har brukt familie og venner ufiltrert i sin bok. Noen mener at boka har visket ut grensen mellom fiksjon og virkelighet på en så grensesprengende måte at romanen som sjanger etter dette er død. Andre har irritert seg over at Facebook nå har materialisert seg i bokform: Alt det trivielle har fått plass.

Selv stiller jeg meg likegyldig til denne debatten. Min Kamp fungerer av den enkle grunn at den er godt skrevet. Knausgård tar utgangspunkt i det hverdagslige. Men han viser at han er en stor forfatter ved å klippe opp virkeligheten og sette den sammen på nytt på en interessevekkende måte. Språket er befriende fritt for jåleri. Knausgård klarer det kunststykket å betrakte sitt liv ovenfra uten egentlig å abstrahere. Det gjør at vi forstår ham – og dermed oss selv – bedre. Hans prosjekt får vår sympati.

Jeg har i det siste tenkt en del over at ansatte i helsesektoren kan ha noe å lære av Knausgård. Mannen har det jo ikke lett. I barndommen sliter han med faren. Så sliter han med jenter. Når han gifter seg, sliter han med barna og omsorgskokongen som hindrer ham i å skrive bøker. Og så sliter han hele tiden med døden, enda vi bare har kommet til bind 1. Likevel synes vi ikke et øyeblikk synd på ham. Han har åpenbart lykkes med å formulere sin elendighetsbeskrivelse uten at vi oppfatter ham som ynkelig. Selv om han vil fylle nesten en hel bokhylle alene med hverdagslige observasjoner, framstår han som lite masete. Det kaller jeg genialt!

Om sykepleiere hadde snakket like treffsikkert om egen profesjon, hadde slaget om likelønn, bedre bemanning og god faglig ledelse vært halvveis vunnet. Det er jeg helt overbevist om. I likhet med Knausgård vil sykepleiere som yrkesgruppe gjerne at «alle» skal vite om deres smertefulle erfaringer, i deres tilfelle med de dårlige rammevilkårene for utøvelse av faget. Men mens Knausgård tyr til det konkrete, har sykepleiere lenge hatt en lei tendens til å ikle seg et abstrakt språk når de skal få andre til å forstå viktigheten av faget. Hvis du vil få det som du vil, må du klare å formidle et budskap som treffer folk i magen. Kanskje fordi de – misforstått – har trodd at man blir tatt mer på alvor ved å bruke et mer «opphøyet» språk. De har snakket i det vide og brede om behovet for tilstrekkelig bemanning og kompetanse. Men de har ikke gitt ordene et innhold som andre kan forstå. Jeg har snakket med mange sykepleiere som, når det kommer til stykket, ikke er særlig flinke til å formulere hvilke konkrete oppgaver de har og hva som skal til for å lykkes. Det er nok noe av forklaringen på at de, til tross for overveldende sympati i befolkningen, ikke har nådd fram med sine krav. Folk har likt dem godt, men de har ikke skjønt hva sykepleiere egentlig gjør for noe.

Show it, don`t tell it. Det er knepet når du skal nå fram med et budskap. Knausgård forteller oss aldri at han alltid var livredd for faren sin. I stedet skriver han at han som barn alltid visste nøyaktig hvor faren befant seg i huset. Og i stedet for å fortelle oss at han følte seg kontrollert, observerer han at faren på uforklarlig vis «ser rundt hushjørnet». Faren hadde ham i kikkerten, okkesom, og vi som lesere får nesten gåsehud på vegne av barnet.

Denne måten å påkalle vår innlevelse på, bygger på at menneskets hjerne først aktiveres på ordentlig når vi har fått en fysisk impuls som setter oss i bevegelse. Vi må først se og føle, før vi kan tenke. Derfor er jeg redd at sykepleiere kan fortelle til de blir blå i trynet om behovet for mer kompetanse, opptrappingsplaner, ivaretakelse (!) av faget og blablabla. Slike abstraksjoner vil ikke vekke noen indre bilder hos andre enn yrkesgruppen selv. For å bli forstått og få gjennomslag, trenges et språk som skaper en direkte forbindelse mellom harde fakta om sykepleiernes oppgaver og de konkrete, praktiske konsekvensene for pasienten hvis disse uteblir. For til syvende og sist handler god sykepleie kort og godt om å forebygge at pasienter dør før de må.

Eller som Knausgård skriver «For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det.»