Strake veien

For noen år siden fant jeg tiden moden for å gå til fots til Roma. For å gjøre det overkommelig begynte jeg turen i Sør-Frankrike. Det var likevel et godt stykke.

Hver dag gikk jeg to-tre mil. En relativt smal forening som fremmet pilegrimsvandring hadde vært så vennlig å merke deler av ruten til den hellige byen. Den førte vakkert gjennom skoger og åkre til herlige små landsbyer. Noe av det beste jeg har gjort, egentlig. Andre deler av ruten var dessverre umerket. Her måtte jeg bare finne ut selv hvordan jeg skulle komme meg fram på harmonisk vis.

Foruten lokale turkart var lokalbefolkningen min primære kilde. Nå oppdaget jeg raskt at de fleste hadde en lei tendens til å sende denne selsomme vandreren rett til nærmeste motorvei. De hadde aldri hørt om noe pilegrimsledd, om den så gikk rett gjennom hagen deres. Og skulle de selv til Roma, var jo motorveien raskest. Roma? Avanti!

Etter å ha forsert en del eksosfylte seksfelts på denne måten, skjønte jeg at jeg måtte angripe det annerledes. Jeg ble flinkere til å vurdere mine kilder, blant annet ved å spørre om de kanskje hadde gått den foreslåtte veien selv. Ble de usikre, var det bare å glemme det. Jeg måtte heller ikke legge noen føringer selv, for eksempel ved å nikke i en bestemt retning. Folk flest liker ikke å skuffe andres forventninger. De gir deg heller rett enn å si at de ikke aner hvor stien til Roma går.

Jeg ble minnet om disse erfaringene da jeg så på de første tallene fra den såkalte RN4cast-undersøkelsen. Den ble lagt fram på Malta i begynnelsen av mai. Aldri før er så mange sykepleiere som arbeider på sykehus blitt spurt om sine arbeidsbetingelser. 12 europeiske land er med i undersøkelsen. Bare i Norge har over 5000 sykepleiere fylt ut sine spørreskjemaer. Dette skal endelig dokumentere hvilken effekt sykepleierbemanningen har på kvaliteten på de tjenestene som sykehusene utfører.

Materialet støtter fullt ut teorien om at sykepleiere gjør en forskjell: Gis de også gode arbeidsbetingelser, vil pasientene være mer tilfredse. Er de utbrente, går dette ut over pasientarbeidet. Å redusere sykepleiebemanningen truer pasientens helse.

Norge kommer – ikke uventet – godt ut av sammenligningen med andre land. Norske sykepleiere er mest fornøyd. Mens åtte av ti greske sykepleiere føler utbrenthet, oppgir bare en av fire at de er sliten i Norge. Mens vi på norske sykehus kan jobbe ganske selvstendige, blir greske kolleger holdt i tømmene. Det eneste vi er like misfornøyde med er lønnen.

Nå er det ikke slik at vi nødvendigvis alltid blir klokere dess flere vi spør. Riktignok skal det godt gjøres om noen seriøse politikere i framtiden vil stille spørsmål ved om det lønner seg å ha godt med sykepleiere på jobben. Amerikanske Linda Aiken, som også er delaktig i denne undersøkelsen, har allerede for lenge siden påvist at færre sykepleiere gir flere dødsfall blant pasienter. Denne kunnskapen kan imidlertid sammenlignes med autostradaen retning Roma: Vi vet at det er den raskeste veien. Men ikke alle kan nødvendigvis gå den.

Svarene i RN4cast kan også forvirre: Sykepleiere i Norge bruker en god del av sin arbeidstid på andre ting enn sykepleie; De føler at de ikke får nok tid til å utøve faget skikkelig og hele 14 prosent føler seg faktisk usikre på om pasienten vil klare seg selv etter utskriving. Men likevel gir de toppkarakter til kvaliteten på sykepleien på egen post.

All kunnskap er nyttig, men ikke alle svarene er anvendelige. I mitt tilfelle, langs den italienske landeveien, hendte det ikke sjelden at mitt spørsmål om en hyggelig sti til hovedstaden ble møtt med et sjenerøst tilbud om å sitte på i Fiat`en. Når jeg nektet med henvisning til mine fromme ambisjoner, ble jeg ofte møtt med hoderisting: Om jeg var så dum, kunne jeg bare steke i mitt eget fett.