Først ut til katastrofen

Da jeg var 20 kunne jeg nesten ikke vente med å komme meg av gårde til fremmede land. Lengselen etter det eksotiske var så sterk at verken familie, utdanning eller banken klarte å holde meg tilbake.  Jeg måtte bare ut. Til Asia, Afrika og Sør-Amerika.
Den gang var jeg overbevist om at den kunnskapen jeg fikk som globalt omstreifende, om mennesker og forhold i den tredje verden, ville komme disse til gode senere. Solidariteten med verdens fattige ville vokse sterkere om jeg kunne bidra til å berette om folk som var i nød. Det var i hvert fall teorien.

Opplevelsene fra den gang har preget livet mitt. Likevel kan jeg i ettertid lure på om dette  vagabondlivet egentlig kom noen andre til gode enn meg selv. Ja, riktignok skrev jeg om den såkalte nellikrevolusjonen i Portugal, gateguttene i Brasil, angsten for vestlige missiler i Russland og hiv-syke sykepleiere i Zambia. Men hva skjedde egentlig med alle dem jeg møtte i disse årene - annet enn at de ble festet til papir, til glede ved frokostbordet for café latte-drikkende forståsegpåere her hjemme?

Det er viktig å spørre seg hva som egentlig er verdien av egen innsats. Særlig aktuelt er spørsmålet når det inntreffer store naturkatastrofer i fattige land, som på Haiti nylig. Da strømmer både  journalister, hjelpepersonell og andre til. En hær av skue- og hjelpelystne som kanskje kommer i beste mening, men av og til med høyst uklare motiver.

Personlig fylles jeg av beundring for alle de menneskene som slipper alt de har i hendene, for å fly til et land som nettopp har opplevd å bli smadret. Leger og sykepleiere som reiser til katastrofen mens det ennå ryker i ruinene. Mennesker som klarer å organisere feltsykehus og førstehjelp mens likene ennå ligger omkring i gatene. Selv om akutt hjelp til verdens mest utsatte pasienter burde være en slags yrkesplikt for helsepersonell, vet vi at bare noen få faktisk tar affære. De fleste sitter heller hjemme og ser det hele på tv.

Men sammen med akutthjelpens fortropper kommer også en bølge av ymse hjelpeorganisasjoner hvis motiver kan være mer varierende. De kan slåss om midler fra sin regjering og bruke  tilstedeværelsen i katastrofeområder for å legitimere egen virksomhet. De kan ha bestemte politiske motiver. Eller religiøse. Formålet blir ikke bare å redde og hjelpe, men ikke minst å styrke seg selv.

Etter jordskjelvet på Haiti ble 10 amerikanske baptistmisjonærer stanset da de ulovlig forsøkte å ta med seg 33 «foreldreløse» barn ut av landet. Kanskje var de opptatt av barnas ve og vel, i nestekjærlighetens navn. De tok uansett ulovlige snarveier i noe som må betegnes som bortføring.

Eksemplet er bare ett av mange. Katastrofer tiltrekker seg også kriminelle fra hele verden. Rett etter at byen ble rasert av jordskjelvet, var lovløsheten total i Port-au-Prince. I fraværet av en sterk lokal autoritet, oppsto et moralsk vakuum som mange utnyttet.

Det er visst ingen grenser, verken for grådighet eller for menneskelig mot. Mens Røde Kors opprettet feltsykehus og amerikanske brannmenn gravde ut overlevende fra ruinene, med fare for eget liv, benyttet andre katastrofen til å berike seg, rane og drepe.

Også etter tsunamien i Asia kom de kriminelle raskt på banen og utnyttet kaoset som fulgte bølgen. Barn ble bortført. Organer ble fjernet og videresolgt.

I fjor ved påsketider ble Italia rystet av et kraftig jordskjelv. Da omdirigerte statsminister Silvio Berlusconi et planlagt EU-møte nettopp til dette området. Mange forundret seg over det. Men Berlusconi er en mann som vet at «the show must go on». Om en katastrofe får tilstrekkelig oppmerksomhet, vil redningsmannskapenes gravemaskiner snart blir avløst av store pengestrømmer fra EU. Altså: Nye muligheter for den som vet å utnytte dem.

Og hva gjør jeg? Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg skriver fortsatt om det.