Sats på nyutdannete sykepleiere

Plutselig en dag sto jeg i en avdeling med en bit hvit tape over skiltet der det sto «student» før, en midlertidig løsning fram til det ekte sykepleierskiltet kom. På mange måter var den tape-biten litt illustrerende for hvordan jeg følte meg.

Ja, jeg hadde fullført utdannelsen og autorisasjonen var i boks. Men inni meg føltes det bare som jeg hadde beveget meg fra fast grunn til en line uten sikkerhetsnett. Konsekvensene av å falle ble helt annerledes.

Og det var i denne famlende tilværelsen av stolthet, usikkerhet, nysgjerrighet og engasjement at NSF skulle stått parat og grepet oss, slik at vi ikke bare fortsatte som medlemmer, men også fortsatte å være engasjerte.

Fylkeskontoret som stilte med blomster og «tydelig, modig, stolt» på avslutningsseremonien på studiet, føltes plutselig milevis borte. Tillitsvalgte på avdelingen var flinke og gjorde en god jobb, men nivået over henne igjen var fullstendig usynlig i min arbeidshverdag.

Det ga liksom ingen følelse av å være med i en diger fagforening. Det ga mer en følelse av at det var ei bra dame på avdelinga som hengte opp litt greier på korktavla av og til. Jeg ventet meg et entusiastisk gratulasjonsbrev sammen med en oversikt over alle de storslåtte faglige tilbudene man kunne få gratis dersom man fortsatte som medlem i NSF. I stedet fikk jeg en regning på «voksenkontingenten» sammen med en skinnfilofax fra juratiden.

For meg ble dette et antiklimaks av en annen verden etter årene i NSF Student. Vi var opptatt av å lage gode fagarrangement og å argumentere med utgangspunkt i at sykepleiere redder liv, begrenser komplikasjoner og fremmer mestring og livskvalitet. I den grad vi lagde duppedingser til medlemmene la vi stor vekt på at de skulle understøtte dette budskapet og dessuten skulle kunne brukes av både kvinner og menn. Vi fikk frysninger hvis noen omtalte sykepleie som et kvinnefag, og begrenset sykepleieuendelige lange utgreiinger om fagets kompleksitet til det lukkete rom. Utad var utfordringen å formulere hva sykepleie er, på en måte som alle kunne forstå.

Som representanter for NSF Student gjorde vi alt vi kunne for å være synlige for medlemmene. NSF som helhet gjør også alt dette, men det ble veldig åpenbart at akkurat i dette spranget mellom student og nyutdannet sykepleier var det et fall i intensitet mot målgruppen. Enten må man gjøre studentorganiseringen dårligere, eller så må man gjøre tilbudet til de nyutdannete bedre. Valget er åpenbart.

Grip dem!

Det er umulig å gjøre alle til lags. Vi er mange, og vi er forskjellige. Ikke alle nyutdannete vil ha det samme, og dette er en stor utfordring for NSF å håndtere. Den høsten jeg begynte som sykepleier, var Lisbeth Normann i avisa eller på TV flere ganger i uka. Likevel sukka kollegaene mine over at «han der fra politiet» var så mye mer synlig enn det «sykepleierforbundets sjefer» var. Da jeg applauderte at den tidligere nevnte filofaxen ble et frivillig tilbud som kunne bestilles gratis ved tre tastetrykk, skrev andre sykepleiere sinte leserbrev til Sykepleien over det de oppfattet som et rasert medlemstilbud.

Ulikhetene til tross: Jeg er sikker på at mange nyutdannete kjenner seg igjen i min opplevelse av at overgangen fra studentmedlem til ordinært medlem i NSF var en kraftig reduksjon av de faglige tilbudene, mens prisen økte betydelig.

NSF bør gripe de nyutdannete sykepleierne med faglige tilbud i nærheten av arbeidsplassen minst en gang i måneden, med tillitsvalgte som er engasjerte og glade, bevisst satsing på de som har vist fagpolitisk engasjement i studietida og viktigst av alt: Egne samlingssteder for de som er nyutdannet og fersk i rollen. Jeg hadde så mange spørsmål, så mange sterke opplevelser jeg ville dele med noen som forsto og som også hadde taushetsplikt. Og ikke minst: Jeg fikk så mange kalddusjer i mitt møte med yrkeshverdagen som sykepleier, som samlet førte til et hav av frustrasjon. En ting var alle tingene jeg ønsket å gjøre, som jeg av tidshensyn måtte parkere. En langt verre ting var alle tingene jeg visste var avgjørende for å unngå tilleggskomplikasjoner eller forverring av grunntilstand, som jeg bare måtte legge til side. Gang etter gang! Jeg ante ikke hvor jeg skulle rette forvirringen og frustrasjonen, så det kokte ut i noen blogginnlegg på sykepleien.no. Jeg tror ikke jeg er den eneste ferskingen som syns det hadde vært glimrende med en fagforening som hjalp oss inn i den rollen vi hadde utdannet oss til.

Kanskje hadde disse utblåsningene ført til at engasjementet hadde vokst? Vi kunne funnet nye løsninger og blitt bedre til å se det som faktisk funka? I stedet gikk det skremmende kort tid før jeg var blitt omtrent som de sykepleierne jeg hadde stusset over underveis i studiet. De som kom på jobb og hadde det greit. De var forbannet over at sykepleiere ikke hadde bedre vilkår, men elendige på å sette ord på hvorfor vi fortjente bedre. Slik er det altfor mange av oss som blir. Heldigvis finnes det noen hederlige unntak.

Jeg vil gratulere NSF med de første 100 år, og ønske lykke til i alle hundreårene som kommer. Mitt forslag er en storsatsing på nyutdannete sykepleiere som kan bidra til et økt engasjement i medlemsmassen. Vi trenger flere medlemmer som har argumentene og svaret klart når media kommer og stikker en mikrofon opp i ansiktet deres. Og viktigst av alt: Vi trenger enda bedre helsetjenester for pasienter og pårørende!