Stigmatisert som unge

Noen går inn i skapet igjen når de havner på institusjon, fordi de ikke orker flere runder med «har du vært gift? Nei. Hvorfor ikke det?», sier Kim Friele.

Det har aldri vært noe alternativ for verken Friele eller hennes kjæreste og registrerte partner, Wenche Lowzow. Men de tilhører et modig mindretall blant sin generasjons lesbiske og homofile.

Da LLH (Landsforeningen for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner) hadde en spørreundersøkelse i 2006 blant et lite antall eldre medlemmer, svarte disse at de var redde for å bli usynliggjort på sykehjem, irriterte for at de ulike sosiale arenaene for eldre ofte er heteroorienterte, og bekymret for sin egen begravelse. De var samlet sett redde for å oppleve en trist avslutning på livet. Noen vurderte å gå inn i skapet igjen hvis de skulle havne på institusjon, av frykt for fordommer hos personale og medbeboere. 

Kan det virkelig stemme? I 2014?

Orker ikke

Hos LLHs seniornettverk får vi vite at de har diskutert problemstillingen, særlig med tanke på at en del helsepersonell kommer fra andre kulturer hvor homofili er mindre akseptert, og kanskje til og med straffbart. Men nettverket kjenner ikke til noen eldre pleietrengende som kan stille til intervju og fortelle om sine erfaringer. Det plinger sågar inn en e-post fra seniormedlemmet Tom Heyerdahl på 68 år fra Oslo, som kan fortelle at han bare har gode opplevelser fra sine mange opphold på sykehus de siste årene.

Seniornettverket anbefaler oss å ringe Kim Friele for å høre om hennes erfaring. Friele er ikke i tvil om at en del eldre fra hennes generasjon blir værende eller går inn igjen i skapet som eldre og pleietrengende. 

– Når de får en skraklete hofte, er det ikke alle som orker å ta enda en forklaringsrunde. Husk på at dette er kvinner og menn som vokste opp i en tid da sex mellom menn var forbudt, sier Friele og legger til:

– De levde i en tid hvor åpne homofile menn ikke fikk avtjene verneplikt, ikke kunne søke seg til Utenriksdepartementet og diplomatiet og så videre, fordi den medisinske diagnosen «homofili» i realiteten betød «mentalt forstyrret». De har 50–60 år bak seg med ulike stengsler og hemmelige liv. Derfor orker de ikke snakke om det, og blir i skapet.

Historien på pensum

• I Norge var sex mellom menn straffbart fra 1902 til 1972.
• I den amerikanske diagnosemanualen DSM var «homosexuality» en psykiatrisk diagnose helt til 1973.
• Norsk Psykiatrisk Forening fjernet diagnosen i to omganger, delvis i 1977, fullt ut i 2000.
• Sosialdepartementet frarådet bruk av sykdomsdiagnosen i 1982.
• Verdens helseorganisasjon fjernet diagnosen homofili fra den internasjonale diagnosemanualen ICD først i 1990. 

Det skal ikke så mye fantasi til for å skjønne at det må ha kostet en god del å stå fram med homofil identitet i et slikt klima. Stigmatisering, fordømming, utfrysing og til og med vold har vært det mange homofile er blitt møtt med fra det norske samfunnet, noe som vanligvis preger et menneske, både psykisk og fysisk. 

– Derfor er det viktig at sykepleiere kjenner til vår historie når vi nå blir så gamle at vi blir pleietrengende. Den bør absolutt inn i sykepleierutdanningen, sier Friele.

Ble slått ned 

– Kjenner du noen som har gjort retrett når de er blitt gamle?

– Nei, men slik jeg kjenner jentene i nettverket mitt, er det noen som er halvåpne, for å si det på den måten. Har de sin samboer i behold når de havner på institusjon, vil åpenheten kunne holde. Men hvis ikke, vil de nok havne i skapet igjen, tipper hun.

Friele går ikke med på at hun har vært spesielt modig.

– Når man ikke er redd, er man heller ikke modig. Jeg var ikke redd. Det høres kanskje blasfemisk ut, men da jeg først skjønte hvem jeg var, hadde jeg ikke én grubledag. Likevel har jeg nå dratt min del av lasset, sier hun.

– Du ble slått ned også?

– Ja, maaaange ganger!

– Når var den siste?

– I 1988. Jeg hadde vært ute og spist og skulle på kontoret for å jobbe litt om kvelden. Da ble jeg slått ned av en mann.

– Var han full?

– Nei da. Jeg har aldri blitt slått ned av fulle menn. De og narkomane kan jeg snakke hyggelig med.

Lite familienettverk

Canadisk forskning fra 2003 har vist det samme som LLH-undersøkelsen, får vi vite fra professor i gerontologi ved San Francisco State University, Brian de Vries. Han er en av de få som har gjort flere studier på livsvilkårene til eldre lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT).

– I dag har vi den første kohorten med eldre, åpne LHBT-personer som må pløye mark i et område med lite historisk referanse som kan guide dem. Da er det ikke så overraskende at det er sparsomt med dokumentasjon på området, sier han.

Men det som er gjort av forskning, blant annet i USA, Canada og Norge, finner for eksempel mer depresjon, selvmordsforsøk og mer alkohol- og rusproblematikk blant de eldre homofile (eldre transpersoner mangler det forskning på). De har ofte lite familienettverk, og få har barn. Når deres nære venner etter hvert dør, er det derfor mer ensomhet og angst hos eldre homofile.

– Damer er flinkere til å skaffe seg nettverk og holde det ved like. Wenche og jeg har et godt nettverk med folk i alle aldre. Den eldste er Wenche på 89 år. Enslige homofile menn mangler ofte et stabilt nettverk. Homofile menn over 60 år med «vom», stemples av yngre menn som «utgått på dato». Uten nettverk kan noen og hver rammes av depresjon, ensomhet og angst ved tanken på sykehus eller sykehjem, sier Friele.

For dem med et altfor lite nettverk blir sykehjemmet, heller enn gode venner, sentrum i livet, mener hun.

Solgården var strålende

– Har du opplevd at noen er blitt behandlet dårlig i møte med eldreomsorgen?

– Fra 2009 til 2011 var jeg hjelpeverge for en 87-årig tidligere nabo i Asker. Hun hadde vært åpen siden 1947, men mistet jobben sin i sedelighetspolitiet da hun nektet å leke «på-liksom-leken». Som gammel hadde hun bilde av kjæresten sin på stue-veggen, og da hjemmehjelpen spurte om det var søsteren hennes, svarte hun «Nei, det er venninna mi». Hjemmehjelpen ble taus og kom aldri mer tilbake.

– Hvordan er sykepleierne, da?

– 87-åringen kom på Solgården i Asker, et strålende sykehjem. Det var uproblematisk. Hun var åpen og jeg ble gjenkjent. Det lettet kommunikasjonen. Jeg brukte å snakke med personalet som stilte spørsmål om alt fra A til Å. De måtte titte på sine egne holdninger og erkjenne at noe av det de «så» handlet om skrekkforestillinger og antipatier. Sykepleierne innrømmet at «sexgreiene» hadde satt seg i hodene på folk. Men akkurat denne delen av samlivet vårt er i tilfeller som dette høyst uinteressant, sier Friele.

– I LLH-undersøkelsen fryktes også reaksjonene fra medbeboere?

– Jeg har ikke hørt om direkte mobbing, men om unngåelse. Noen prøver å få måltider servert på rommet sitt fordi de ikke vil sitte til bords med homofile.

Åpne sliter mindre

Samboer Wenche Lowzow er operert for brystkreft og har stomi. Friele har hatt full omsorg, og Lowzow har hatt to ukers avlastningsopphold på sykehjemmet på Geilo hver tredje uke. Når vi snakker med henne, har Wenche akkurat fått plass på Kringlemyr omsorgsboliger hvor hun skal bo fast. Da vil de bo ti minutter fra hverandre.

– Hvordan har møtet med sykehjemmet vært for dere?

– Enestående! Her er beboere og helsepersonell som en stor familie. De hygger seg med aktiviteter, kultur, naturopplevelser og god mat.

Forskning viser at de som tør å være åpne sliter mindre psykisk og har mindre rusrelaterte vansker enn de som blir i skapet. 

– Wenche har fortalt offentlig at hun tidligere brukte altfor mye alkohol for å skjule hvem hun var. Hun sluttet med den overdrivelsen straks vi flyttet sammen i 1977. Vi bodde sammen i to år før hun turte å stå fram, sier Friele.

I Fafo-rapporten «Helse- og omsorgsbehov blant eldre lesbiske og homofile»fra 2010, pekes det på at mangel på involvering eller taushet fra helsepersonellets side når legning kommer fram, kan oppleves som en negativ reaksjon for den eldre, selv om helsepersonell forfekter en holdning om at seksuallivet tilhører «privatlivets fred», og at det ikke påvirker omsorgen som ytes.

Nærme seg varsomt

– Du sier at mange ikke orker en åpenhetsrunde til. Hvordan skal sykepleierne gå fram, hvis de har en pasient de mistenker ikke tør å være åpen med legningen sin? 

– Det gjelder å være kreativ! Det kommer nok av anledninger hvor det blir naturlig å spørre.

– Hvordan da?

– Man kan nærme seg blidt og varsomt. Ser man foto av en person som kan ha vært kjæresten, kan man spørre: «Er hun en slektning?» «Nei.» «En god venninne?» «Ja.» «En spesielt god venninne?» «Ja, vi bodde sammen i 30 år.» Eller man kan si: «Jeg tror jeg vet hva du sitter og grubler på. Jeg synes kanskje vi skal snakke litt om det. Kanskje du slipper å ta de sovepillene.» Helsepersonell må oppleves som mer enn bare hvite frakker med penner i og dekorasjoner på brystlommen. Autoritet forsvinner ikke om sykepleiere evner å snakke om ting de ikke trenger å være sykepleiere for å samtale om.

To av ti er åpne

Forskning fra Nova har vist at bare to av ti homofile er helt åpne om sin seksuelle identitet i møte med helsepersonell. «En så lav grad av åpenhet medfører en økt risiko for feildiagnose, irrelevant eller feil behandling», skriver forsker og sosiolog Bera Ulstein Moseng i forskningsrapporten «Skeive dager 2003, en rusundersøkelse».

Hun hevder også at en entydig seksuell identitet som lesbisk eller homofil synes å beskytte mot rusmisbruk og at andelen brukere av narkotiske midler er to til tre ganger større blant de homofile som også har praktisert heteroseksualitet.

Moseng mener at om norsk helsetjeneste og alkoholomsorg skal bli kjent med levekår og særpreg av betydning for legesøkning og behandlingsbehov blant homofile kvinner og menn med et rusproblem, er de avhengig av at disse pasientene – i den grad det er relevant – faktisk står fram. 

«En slik åpenhet krever imidlertid konkrete tiltak fra norsk helsepersonells side. Blant annet at man slutter å ta klientenes heteroseksuelle legning eller praksis for gitt. Spørsmål om sivil status etc. må stilles på en kjønnsnøytral og legningsnøytral måte, slik at sammekjønnsseksuelle oppmuntres til å tematisere de ikke-heteroseksuelle sidene ved sine liv», skriver sosiologen i rapporten.

Egne botilbud

For å imøtekomme behovene til de eldre homofile og lesbiske, er det noen steder opprettet egne sykehjem og omsorgsboliger for denne gruppen. Slike finnes blant annet i Spania, Nederland og enkelte byer i USA. Professor Brian de Vries fra San Francisco forteller at flere er under bygging, blant annet i Chicago, Minneapolis, San Francisco og New York.

– Hvorfor er det nødvendig å skille befolkningen etter seksuelle preferanser på denne måten når de blir gamle?

– Gitt den dype historien med stigmatisering og diskriminering, har ideen om et trygt sted å være sent i livet en signifikant appell. Et annet alternativ er selvfølgelig å endre det eksisterende tilbudet til å bli mer LHBT-vennlig. Framgangen her går sakte, men denne måten å gjøre det på tror jeg vil vinne i det lange løp. Inntil vi er der, vil det være et behov for egne botilbud for LHBT-eldre. I det minste skylder vi disse pionerene såpass mye omsorg, respekt og takknemlighet, sier professoren.

Og hva synes Kim Friele om å ha egne omsorgs- og botilbud for eldre homofile?

– Det har jeg alltid sett litt negativt på. Til slutt blir det sånn at vi skal ha egne banker og egne fengsler. Men det er jo ikke meningen at man skal skille lag! 

Hun mener det offentlige må ruste opp helsepersonells kunnskaper, og sørge for at alle offentlige institusjoner har de aller beste forutsetninger for å ta godt vare på alle som har behov for det.

– Det må karakteriseres som grov offentlig ansvarsfraskrivelse om homofile sykehjemsghettoer skulle få politisk gehør. Segregering er aldri veien å gå.