– Sju år er også et liv
Datterens sykdom endret Magne Helander for alltid.
Å få et sykt barn er ikke noe jeg ville valgt. Men det er mye
fint med det også, sier Magne Helander.
– Det vil jeg fortelle om.
For snart ett år siden døde datteren Ylva av hjernesvulst. «Da
har jeg blitt pappa til en nydelig engel», skrev Helander på
Facebook. 90 000 fulgte han den gangen, siden er det kommet til 10
000 nye.
Bok
I de fire årene Ylva var syk, ble han mer og mer åpen om det hun
gikk gjennom og hva det gjorde med ham. Responsen var han ikke
forberedt på. «Jeg hadde aldri skrevet før, jeg var ikke spesielt
flink til å snakke om følelser, men jeg skjønte raskt hvor mye det
hjalp å gjøre begge
deler», skriver han i «Englepappa», boken om
Ylva og ham. Den ble ikke helt som han trodde.
– Jeg hadde ikke tenkt at den skulle handle så mye om meg, sier
han og smiler litt.
– Men det ble nødvendig å fortelle hvem jeg var, hvem jeg ble
og hvem jeg er på vei til å bli.
Barn
Han var en gutt som iblant overnattet hos uteliggerne i
nabolaget uten at noen savnet ham. Som hang med folk som døde eller
havnet i fengsel. Han jobbet flere år som dørvakt før han startet
eget murerfirma.
Barn tenkte han ikke på. Da samboeren Cecilie ble gravid, ville
han ha barnet når det først var ventet og gledet seg også litt. Men
var totalt uforberedt. «Men jeg hadde ikke hatt noe særlig tid til
å tenke på barn. Hadde aldri hatt noe forhold til dem. Jeg hadde
hatt mer enn nok med meg selv», skriver han.
De første årene i Ylvas liv var han ikke helt til stede. Nå
sier han det er vondt å tenke på at han tok henne for gitt.
Sykdom
Ylva lærte raskt, hun elsket mat og å være ute. Da barnehagen
reagerte på at hun var veldig nærgående ble det oppdaget at hun så
dårlig. Så fikk hun problemer med balansen. Da hun fikk et anfall,
trodde legen på sykehuset det var barneepilepsi. Det slo ikke
Cecilie seg til ro med. En sykepleier sa de ikke måtte gi seg. «Det
er dere som kjenner barnet best», sa hun. «Og hvis dere kjenner at
det er noe som ikke stemmer, må dere stå på kravene». Det ble tatt
MR og funnet en stor svulst som ikke kunne fjernes. Hun kom til å
dø.
Men da Ylva ble overført fra nevrokirurgen til
barnekreftavdelingen ble det bestemt å prøve cellegift. Det vekket
håpet.
Normalt
Det ble et liv i to verdener. Den gamle kjente, med jobb og
finanskrise og folk som kjeftet fordi noen hadde kastet plast der
det skulle kastes stein. Og den nye, med sykehus, medisiner og barn
som døde. Helander fant ut at det beste var å være til stede der
han var. På jobb tenkte han minst mulig på sykehuset, på sykehuset
minst mulig på jobben.
– Ikke å jobbe var ikke noe alternativ. Ylva var vant til at
pappaen jobbet mye, skulle jeg plutselig leke med henne hele tiden,
ville hun blitt sur.
Å bevare det normale ble viktig, sier han.
Men han endret seg og sier han ble kjent med Ylva på en måte
han aldri ville blitt om hun var frisk.
Kritikk
Første gang han delte noe på Facebook, var han i et slags sjokk.
Han prøvde seg fram, spurte seg selv om det var greit å dele tanker
om sykdom og død på sosiale medier.
Han traff en nerve. Hans og Ylvas historie fikk ukjente til å
kommentere, sende e-post og brev. Det gjør de fremdeles.
Han tror alle har godt av å vite noe om det han har vært
gjennom. I forordet skriver han at «jeg ønsket, og ønsker fortsatt,
å vise at det å ha et sykt barn ikke trenger å bare være et
helvete, at å leve med alvorlig sykdom også er et liv».
Å dele har gitt ham mening. Sånn er det ikke for samboeren, som
ikke ønsker å dele Ylva med hele verden. Helander skriver at
diskusjonene har vært mange og presiserer at det han deler er hans
versjon.
Han har også blitt kritisert for at Ylva ikke lenger kan
samtykke. Til dem sier han at han er ganske sikker på at hun ville
vært glad for å hjelpe andre.
Engasjert
For ham har det vært viktig å fortsette livet. Sammen med Trond
Espen Hansen har han stiftet
Sykehusbarn, som skaper lyspunkter for barn på sykehus.
Senere denne dagen skal han til Rikshospitalet for å levere tv-er
til ungdomsrommet. Gjennom dette engasjementet lever Ylva og han
selv videre.
Helander sier han ikke bærer på noe nag. Han er ikke sint fordi
datteren ble født, fikk hjernesvulst og døde. Han tenker ikke på om
svulsten kunne blitt oppdaget før. Han har erfart svakheter i
helsevesenet, som at lokalsykehus og spesialsykehus ikke
kommuniserer, men tror det vil bedre seg.
– Man kan være fornøyd med Sykehus-Norge uten å være fornøyd
med alt, sier han rolig.
Hjem
Cellegiften reddet ikke Ylva. Da hun var døende, fikk hun komme
hjem. Magne Helander sier han ikke ville vært den tiden foruten. Da
var han så forberedt og så så tydelig at det ikke var noe
alternativ til døden.
Ylva døde etter nesten seks uker. Da hadde både han og Cecilie
sagt til henne at det var greit om hun ikke orket mer. For Helander
satt det langt inne. Da han sa det, var det som å skru av en
bryter. Han er helt sikker på at hun oppfattet ordene. Og i ham
slapp bekymringene, redselen og hysteriet taket. Ylva døde fredelig
ikke lenge etter.
Få dager etterpå gikk han på jobb. Han er ærlig om at han
innimellom blir overveldet av sorg og savn. Men han lar seg ikke
fange.
– Da drar jeg til et sykehus, ringer en sykepleier jeg ble
kjent med eller tenker på at hvis Ylva hadde levd, hadde hun hatt
det helt for jævlig.
Han snakker om en Ylva-effekt. En ny åpenhet. Ikke alle han
treffer går lenger ut fra at han bare har det fælt. Flere tør å
snakke om det han har opplevd og ta det innover seg. Boken har fått
stor respons.
Helander håper han har laget en kanal mellom de to verdenene
han beveget seg mellom i fire år. Han opplever at hans historie får
folk til å være litt mer til stede. Det er han glad for.
– Jeg hadde aldri trodd at døden skulle gi så mye, sier han.
Les anmeldelse av Englepappa: En fars fortelling
0 Kommentarer