Alkoholens paradoks

Legeordinert heroin skaper harmdirrende og kraftig moraliserende reaksjoner. Fra de samme som går i krigen for vår rett til å drikke sprit og øl. Det samme gjelder debatten om legalisering av hasj. Ideen vekker et irrasjonelt og uvitenskapelig sinne, igjen hos de samme som forfekter tax free-spritens ytringsfrihet. For nettopp tax free-reglene er det mest tydelige symbolet på denne irrasjonelle tilnærmingen til rusmidler. Med en naiv populisme svekket for vitenskapelige belegg, overgår Frp seg selv i kampen for at nordmenn skal få mest mulig for billigst mulig penge. I tillegg sluses vi alle ufrivillig gjennom alkohol-butikker på vei hjem med fly.

Frps populisme har ofte mye beundringsverdig ved seg. Ikke rent sjelden har andre partier mye å lære av deres evne til å tekkes mennene og kvinnene i gatene og samtidig være i stand til å kommunisere budskap på utsøkt tabloid vis. Men ikke her. Å spille populist-kortet så hemningsløst i en sak som skader så mange, er rent ut usmakelig.

Blot og mjød

Vi har en sjarmerende kultur som bygger på rask mengdedrikking, der grenseløshet representerer den viktigste grense. Vi underbygger den gjerne med våre norrøne forfedres blot og mjød, og skaper med den et slør av noe romantisk og skjebnegitt.

Problemet er at det er uromantisk irrasjonelt. 400 dødsfall og 6000 sykehusinnleggelser årlig, det siste en økning på 45 prosent siden tusenårsskiftet. 90 000 personer defineres som storkonsumenter og 10 prosent av befolkningen drikker i en slik grad at man utgjør en potensiell fare for seg selv eller andre. Forbruket har økt med 50 prosent på 20 år.

Det er få som ikke kjenner noen i nær krets som har eller har hatt et alkoholproblem. De fysiske og psykososiale skadene forbundet ved alkoholbruk er udiskutable. Dette er det heller ingen som benekter. Men det er ikke dermed gitt at svaret ligger i forbud og restriksjoner. Jeg mener ikke at vi skal nektes å drikke alkohol. Men vi har godt av en bredere og mere nyansert debatt om rusmidlenes skadevirkninger. For det fins en åpenbar og intellektuelt sett pinlig ubalanse mellom lovens og vår kulturs syn på de forskjellige rusmidlenes rolle.

Ikke forbud

Jeg er dog ikke nødvendigvis overbevist om at løsningen på ubalansen er å legalisere eller tilgjengeliggjøre de andre rusmidlene i en større grad. Men vi må tørre å tenke åpent om dette. Vi må tørre å se på tallene og lese statistikkene med et ærlig blikk.

Alkohol er uten sammenlikning det mest skadelige rusmiddelet i Norge. Den ødelegger familier og barns oppvekst i relativt stor skala. Likevel er det fortsatt slik at alkoholkritikere møtes med et stille fnys. Som om de er ute etter å ødelegge moroa for oss. Når noentar frem alko-fakta så kjennesdet som de angriper vår kulturelleidentitet. Med pilsen på bordet har jeg ikke lyst til å høre sånt. I narkotikadebatten er vi forblindet av egen kultur. Det gjenspeiler seg både i lovverket og hos våre folkevalgte. Straffene for relativt små narkotikaforseelser er uforholdsmessig høye. Politikerne våre snakker om rusmidler som om de ikke har den ringeste peiling på det de snakker om. Når de altså ikke snakker om alkohol. For den kjenner de.