En diskret kamp

Rundt år 2000 gjorde Kristiansen (bildet) et feltarbeid som rokket ved hans egne forestillinger. Han trodde alt homoliv før 1970 var vanskelig. Men i møte med eldre homofile menn i Oslo fikk han også høre om rike og gode liv levd i diskresjon.

– Jeg ble positivt overrasket, sier han.

Doktorgrad

I 2004 tok han doktorgrad i sosialantropologi med avhandlingen Kjærlighetskarusellen. Der intervjuet han eldre homoseksuelle menn om deres livserfaringer. Alle hadde vært unge mens homofilt samliv var forbudt i Norge. I 2008 ga han ut boken Masker og motstand, der han skildrer diskresjonskulturen og det han mener også var en form for motstandskamp.

Nyanser

Homohistorien setter gjerne et skarpt skille rundt 1970. I boken skriver han at bildet av tiden før 1970 mer eller mindre har blitt stående uimotsagt. At det har vært sterkt farget av det den amerikanske queer-historikeren John Howard har kalt den homofile frigjøringsfortellingen. Et mørkt og dystert før ble satt opp mot et mer frigjort og opplyst nå. Denne oppfatningen ønsker Kristiansen å nyansere.

– Flere av dem jeg intervjuet kjente seg ikke igjen i dette bildet, og som forsker følte jeg det som en forpliktelse å få deres historie fram.

Heterofile

I tillegg til å intervjue homofile og lesbiske, intervjuet Kristiansen rundt 20 eldre heterofile kvinner og menn om deres kjennskap til homofile og homofile samlivsformer i sin oppvekst. Han skriver at det å intervjue heterofile nærmest har vært et brudd på en uskrevet regel i homoforskningen, som sier at man må basere seg på de homofiles egne opplevelser og fortellinger. Kristiansen mener derimot at heterofiles historier kan si noe om homofiles vilkår i nær fortid. Han viser til at rykter og folkesnakk var en viktig sosial kontrollmekanisme i norske bygdesamfunn, og at minner om hva det ble snakket om også er kilder til historien.

Sammen

I Norge ble forbudet mot homofilt samliv opphevet i 1972. Før den tid sto knapt noen frem som homofile, men Kristiansens forskning viser at både kvinner og menn levde sammen med partnere av begge kjønn. Ikke bare i byene, men også på bygdene.

– Mange har nok sett på homofilt samliv på landsbygda som helt umulig, og jeg synes det er veldig interessant at det var mulig også der, sier Kristiansen.

I boken forteller han blant annet om «Håkon» og «Magne», som vokste opp på hvert sitt småbruk i et bygdesamfunn med noen få tusen innbyggere rundt 1910. Parforholdet skal ha vart fra 1930 til 1970. Begge var ugifte, og ifølge sambygdinger var det allment kjent at de var et par. Det sa de fordi de to mennene alltid gikk i følge. De bodde ikke sammen, men var sammen nesten hver kveld. De holdt aldri rundt hverandre eller viste andre tegn til intimitet, men det var heller ikke vanlig blant heterofile par i bygda. Kristiansen fant ikke belegg for at forholdet ble skandalisert eller rammet av sosiale sanksjoner. De to mennene så ut til å ha vært velansette.

Menn

Kristiansen har flere eksempler på forhold mellom menn, og peker på noen fellestrekk: Ingen av parene i hans materiale delte bolig, de fleste var ungkarer som enten bodde alene eller sammen med nær familie eller tjenestefolk. Den sosiale bakgrunnen var ganske lik. Det ser ikke ut til at den ene er blitt tillagt mannsrolle og den andre kvinnerolle. Og alle ser også ut til å ha blitt stilltiende akseptert i lokalmiljøet.

Kristiansen har først og fremst skrevet om menn og mannlig homoseksualitet, men viser også til historier om kvinner som levde sammen med kvinner. Da han gjorde feltarbeid, var kvinnene han intervjuet yngre enn mennene, og gruppene var derfor vanskelig å sammenlikne.

Idyllisering

Han ser at det kan være begrensninger ved hans forskning, som hangen til å idyllisere fortiden.

– Alle mennene jeg intervjuet var også eldre. Det kan ha skapt en skjevhet i utvalget. Kanskje grunnen til at de var blitt så gamle var at de hadde levd gode liv, mens de som hadde levd mindre gode liv var døde.  

Han understreker at han på ingen måte ser på homofile liv før 1970 som problemfrie. Også hans informanter har møtt vanskeligheter. Men mange av dem har levd gode liv under de forholdene som var. Det synes Kristiansen er en prestasjon som bør anerkjennes.

– De klarte å få seg et liv i et fiendtlig samfunn.

Han argumenterer for at de gjorde et viktig forarbeid for frigjøringen etter 1970.

– Jeg mener de drev en egen form for motstandskamp. De viste at det er mulig å leve gode homofile liv. De skapte møtesteder for homofile og mange la på 1950- og 60-tallet ned mye arbeid i kampen for avkriminalisering av homofilt samliv. Deres diskresjonsstrategier kan være nyttige i andre sammenhenger, som for eksempel i land der homofile blir undertrykket i dag, sier Kristiansen.