Fødsler verden rundt

I Sør-Sudan dør 7 kvinner for hvert tusende levendefødte barn. I Norge dør nesten ingen kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. Det er en grotesk forskjell i livsbetingelsene for mødre og barn i verden.

Fotograf Ken Opprann viser forholdene i Sør-Sudan, Burundi, Etiopia, Nepal og Libanon. Eva Rose Furmyr har fotografert fødsel i Norge (se bildeserie over ved å trykke på pilen i kanten av bildet).

Tusenårsmål

For kvinner i utviklingsland er komplikasjoner ved svangerskap og fødsel viktigste dødsårsak. De fattigste, de som bor i slummen, er analfabeter, har funksjonshemninger eller er etniske minoriteter er mest utsatt. 99 prosent av alle kvinner som dør i forbindelse med svangerskap og fødsel kommer fra utviklingsland. De fleste av dem dør fordi de ikke har tilgang til basal helsehjelp. Å redusere dette tallet er ett av FNs tusenårsmål.

Langt fra målet

Nedfelt i år 2000, som en bursdagsgave til jordens innbyggere, skulle åtte mål redusere verdens fattigdom, blant annet gjennom å redusere dødeligheten blant gravide og fødende med tre firedeler mellom 1990 og 2015. Ved inngangen til 2015 er det ennå langt til målet. Mødredødelighet er det tusenårsmålet som er lengst unna oppfyllelse.

I 1990 var det 440 dødsfall per 100 000 fødsler i utviklingsland. 20 år senere, i 2010, var tallet 210. Det er en halvering, men fremdeles dør altfor mange mødre.

Johanne Sundby, gynekolog og professor i samfunnsmedisin mener verden lukker øynene.

Tar ikke opp abort

De viktigste årsakene til mødredødelighet er illegale aborter, fødsler som stopper opp, blødninger, svangerskapsforgiftning og sepsis. Universell rett til abort før 12. svangerskapsuke er likevel ikke med på listen over FNs tusenårsmål. Det er altfor kontroversielt.

Johanne Sundby mener man fratar kvinner rett til å bestemme over seksualliv og reproduksjon.

– Studier viser at ressurssterke kvinner får trygg abort hvor som helst. De fattigste får det ikke. De må gjøre det illegalt, og der det er ulovlig og farlig, venter kvinnene lengst og faren for komplikasjoner øker. Det er et uløst kvinneproblem, sier hun. 

Kvalitet

Johanne Sundby mener likevel tusenårsmålene har hatt en viss effekt fordi de er så eksplisitte.

– Men jeg er usikker på hvor stor den varige effekten er fordi oppmerksomheten ikke har vært mot å bygge opp en grunnleggende helsetjeneste for å ivareta innbyggernes behov, sier hun.

– Man har vært mer opptatt av å nå målene, som for eksempel å få flere kvinner til å føde på sykehus. At det tallet har økt, sier ikke noe om kvaliteten på tilbudet de har fått. Vi vet ikke om deres erfaringer er gode eller dårlige, og om kvinner også i fremtiden vil oppsøke helsehjelp.

Respekt

Sundby mener det som redder liv er en god jordmor som får anstendig lønn og veiledning så hun blir værende i jobben, og med tilgang til basale hjelpemidler som antibiotika og oksytoksin.

– Og kvinnene må bli behandlet med respekt og barna med mykhet. Det er vi vant med i Norge, men er ingen selvfølge i mange land. Det kan være en utfordring at de som blir utdannet til jordmødre blir en slags «overklasse», og det påvirker hvordan de forholder seg til «underklassen». Lav bemanning, mangel på ressurser og utstyr gjør at de blir slitne og stresset. Jeg har vært steder der folk har sagt om sykehuset «if you go there they slap you and they yell at you». Det er lett å lage prosedyrer på teknisk kvalitet, som hvor bredspektret antibiotika som skal brukes. Det er ikke like lett å lage regler for relasjoner mellom mennesker.

– Politisk utfordring

– Mødredødelighet og helsetjenester for gravide er noe av det som har hatt minst framgang, bekrefter Rune Arctander, assisterende generalsekretær ved FNs informasjonskontor i Norge.

– Gjennomgående er det de målene som angår kvinner rettigheter og likestilling som har dårligst framgang. Dette innebærer indikatorer som spedbarnsdødelighet, jenters tilgang til skole samt kvinners deltakelse i arbeidsliv og politikk.

Vanskelig

Arctander sier reproduktiv helse er vanskelig å måle.

– Det har heller ikke blitt gjort noen spesiell innsats for å oppnå mer på dette feltet. Her er utfordringene klart politiske. For å lykkes, må arbeid med reproduktiv helse og rettigheter gis mer oppmerksomhet, ikke minst økonomisk og politisk støtte.

Han mener det å få verdenssamfunnet til å samle seg om noen tiltak har hatt stor effekt.

– Det å få systematisk rapportering og dokumentasjon på framgang, gjør at man får fram de tiltakene som fungerer, og man kan få bedre grep om hvilke virkemidler som må tas i bruk for å endre det som ikke fungerer. 

Arctander legger til at den politiske forpliktelsen og økonomiske støtten gjør at FNs generalsekretær Ban Ki-moon sier dette er verdens mest vellykkete kampanje for å redusere fattigdom.

Fallgruver

Noe av kritikken mot tusenårsmålene er at enkeltland blir fristet til å gjøre tiltak for å komme bedre ut på statistikken heller enn å få utviklingen i riktig retning.

– Det er et problem. Men vi kan nå dokumentere, etterprøve og stille land til ansvar for de tiltakene de gjør. Det er definitivt et steg i riktig retning. Når man nå forhandler i FN om videre utviklingsmål etter 2015 er man mer oppmerksom på disse «fallgruvene» og har kvalitet på skoletilbudet, helsetjenestene og varig utvikling som et tema høyere opp på agendaen, sier han.

Dragkamp

Abort er et dilemma.

– Alle FNs medlemsland har skrevet under tusenårsmålene, og gitt et løfte om å nå disse. Da står valget mellom å få med både konservative land som er sterkt mot rett til fri abort, eller å moderere språk og målsettinger til universelle mål som alle kan jobbe for og mot, påpeker Arctander.

– Det pågår en sterk dragkamp innad i FN-systemet i utviklingen av nye bærekraftsmål, og det vil bli spennende å se hvor progressive de nye målene innenfor seksuelle og reproduktiv helse blir.

 

Klikk på et land for å se nøkkeltall om barnedødelighet.