Hyller helsevesenet

Målet er å fortelle en annen historie om helsevesenet enn den vi er vant til fra media, forteller Erlend Hernø Røeggen, prosjektleder for TV Norges dokumentarserie om helsevesenet.

– Media fokuserer gjerne på mangler ved å trekke frem eksempler på noe som går galt, mens vi ønsker å vise hvilken formidabel jobb de ansatte i norsk helsevesen faktisk gjør.

Vil fenge

Konseptet er ikke nytt. Programmet bygger på BBCs serie «Keeping Britain Alive», som viser hverdagen i verdens største offentlige helsevesen.

– TV Norge satser vanligvis på underholdning, men kanskje «På liv og død» kan bidra til å flytte noen grenser for hva vi kan vise på vår kanal, sier Røeggen.

Han er rimelig trygg på at stoffet fenger.

– Helsevesenet angår oss alle. Det er det første du møter når du blir født og for mange siste stoppested.

Tillit

Produksjonen har krevd enorm innsats hva for- og etterarbeid angår. Det har vært mange runder med papirarbeid og underskrifter for å få tillatelse til å filme.

– Vi har brukt mye tid på research og å bygge opp et tillitsforhold til foretakene. Det har vært viktig for oss å diskutere alle eventualiteter med de involverte, sier han.

– For eksempel hva vi skulle gjøre hvis det skjedde noe uventet; en feilbehandling eller et uhell. Vi måtte også sørge for at det skjedde noe der vi skulle filme.

– Var det noen steder dere ikke fikk komme til?

– Ja, for eksempel fordi pasientene ikke kunne gi samtykke eller av andre, praktiske grunner.

Dette gjaldt for eksempel Ambulansetjenesten i Oslo.

– Vi fikk ikke komme fordi akuttmottaket var under oppussing. Det var skuffende, for der skjer det mye.

Også enkelte helsearbeidere reserverte seg.

– Disse ble markert, for eksempel med en rød tape på uniformen, slik at kameraet kunne unngå dem. Eller de ble klippet eller anonymisert i etterkant.

Fri for konflikt

Han presiserer at de ikke har hatt interesse av å krangle seg inn noe sted.

– Vi har stort sett møtt åpne dører. Ved første telefonhenvendelse var det kanskje noen som var litt avventende, men de aller fleste ble veldig positive etter hvert.

– Har dere sensurert noe?

– Ja, for eksempel taushetsbelagt informasjon og enkelte helt spesielle caser. Dette er ikke et kritisk blikk. Vi har laget en serie fri for de store konfliktene, en hyllest til de som jobber i helsevesenet hver dag og som bidrar til å holde oss i live.

Relasjon

Filmopptakene ble gjort i løpet av ett døgn ved at 50 filmteam rykket ut til aktuelle steder rundt i hele Norge samtidig. Målet var å fortelle historiene så visuelt som mulig.

– Vi har brukt lite voiceover og i størst mulig grad latt bildene tale for seg selv, sier han.

– Fremfor å fokusere på teknologi har vi vektlagt det relasjonelle; forholdet mellom helsepersonell, pasienter og pårørende. Her ligger fortellergrepet tett opp til et drama.

For eksempel der et eldre ektepar ankommer sykehuset i en taxi. Han skal operere inn en ny hornhinne på øyet. De blir tatt imot og informert av legen. Deretter blir mannen lagt på operasjonsbordet mens hun blir sittende alene igjen og vente.

– Vi starter ofte opptaket midt i en situasjon, noe som er typisk for novellen. Og vi viser alt som skjer uten å klippe. Vi har ønsket å lage en naken og usminket fremstilling, sier Røeggen.

Etikk

Hver episode har en døgndramaturgi der det som skjer på tre–fire forskjellige steder flettes inn samtidig. Serien inneholder flere sterke scener, for eksempel gjenoppliving av en mann som får hjertestans like etter at han ankommer sykehuset i ambulansehelikopter. Men vi får også se en langt mindre dramatisk hverdag.

– Vi har blant annet fulgt blodbussen, mammografibussen, en hjemmehjelp på sykkel i Kristiansand og en fastlege på Røst, forteller Røeggen.

– Har dere hatt noen etiske konflikter?

– Nei, men mange i filmteamet følte på etisk ubehag i en del situasjoner, sier han.

– For eksempel opplevde vi at en 58 år gammel dame døde av kreft noen uker etter opptak. Det kunne blitt et etisk dilemma, men ble det ikke fordi dialogen mellom henne og familien og oss hadde vært så god.

Det var heller ingen som trakk seg etter at filminnspillingene var gjennomført.

– Noen valgte å bli anonymisert, men ingen trakk seg, sier Røeggen.

– Det skjedde få virkelig stygge ting underveis, og det er egentlig bra. Serien gir derfor et realistisk bilde av et døgn i helsevesenet.

Tårer

Selv har Røeggen lært masse og ble overrasket over hvor mye varme pasientene ble møtt med.

– Jeg trodde det skulle være mer distansert, sier han.

– Men pasientene ble møtt med håndtrykk fra dør til dør. Ta for eksempel hjertestansen i første episode. Det er betryggende å se roen og profesjonaliteten. Hvor insisterende og målrettet de jobber for å få liv i ham, og til slutt klarer det.

Selv blir han like beveget hver gang han ser scenen.

– Jeg må felle en tåre hver gang. Senest i dag da jeg viste episoden på frokostmøtet i TV Norge. Og jeg var ikke alene.