Vi, kinesere

«Husk å betale julebordet!», sto det med store bokstaver på vaktrommet min første november som sykepleier. Betale julebord? For alle andre er julebordet arbeidsgivers måte å berømme de ansatte for ett års hardt arbeid. Ikke sykepleiere, de arrangerer faktisk det hele selv og delfinasierer det med flaskepant samlet fra pasientsøppel et helt år.

Å skifte til arbeidstøy, det er noe sykepleier synes er en fritidsaktivitet. På andre uniformerte arbeidsplasser stempler man inn, drikker en kopp kaffe, klør seg litt i skrittet og så skifter man og begynner
å jobbe. Vi derimot har lært oss å skifte fortere enn supermann for å sitte hvitkledte på plass til rapport ved arbeidstidens begynnelse.
Min mann som er sykehusklovn får jevnlig tilbud om samtale med psykolog for å bearbeide tøffe møter med syke barn. Tror du sykepleierne som følger disse barna gjennom det hele fra dag til dag får
det samme tilbudet? Visste du at politimenn får tillegg for tapt hviletid hvis det er mindre enn 10 timer mellom vaktene?
Hvorfor er det sånn, tenkte jeg; når alle elsker oss, synes vi er fantastiske og sier at vi gjør verdens viktigeste jobb?

Spørsmålet kvernet rundt i hjernen min et stykke tid, før svaret plutselig hvirvlet opp via et minne: Jeg sitter på kanten av sandkassa med en kinesisk nabo. Våre to sønner leker sammen, og jeg er gravid
og spør om de også, nå som de bor i Norge og er fri fra ettbarnspolitikken, ikke vil få et barn til. Og hun svarer rolig: «Nei, vi er for mange han-kinesere.»

Jeg protesterer og sier at i Norge er det slett ikke for mange han-kinesere. «Jo», sier hun «Det er for mange han-kinesere i verden. Det er bestemt.»
Og plutselig så jeg dem for meg; alle kineserne som avsto fra alt det vi andre tar for gitt fordi det er for mange av dem. De sykler, føder bare ett barn, spiser ører, neser, haler og magesekker fordi de
er så mange.

Vi hører stadig sånne dommedagstrusler; hvis alle kineserne hopper samtidig, går jorda ut av bane. Eller hvis alle kinesere begynner å kjøre bil, blir det hull i ozonlaget på et blunk. Men
de skremmer oss egentlig ikke, for vi vet at kineserne er høflige og snille og tar inn over seg at de er så mange at det bare blir krøll om de skal begynne å oppfører seg som oss andre.

Akkurat som oss sykepleiere. Vi er mange, men heldigvis veldig snille. Dersom alle sykepleiere skulle drikke seg fulle på arbeidsgivers regning hver november, ville det kostet et kulturbudsjett. Om
alle skulle få fem minutter ekstra betalt hver dag for å skifte eller kompensasjon for at vi sover seks timer mellom vaktene, måtte vi lagt ned kongehuset. Så vi lar det være.

Men kanskje er det på sin plass innimellom å minne dem på at om alle sykepleier i Norge setter seg ned og drikker kaffe samtidig, kneler faktisk hele helsevesenet.