Luktens lidelse
Grete Breievne gikk inn i det ekles univers.
For 30 år siden stelte Grete Breievne et kraterstort kreftsår
som luktet forråtnelse. Hun brukte to munnbind dynket i vademekum,
men hver gang måtte hun brekke seg ved postkassen etterpå.
Når hun tenker tilbake, kan hun ikke huske at hun vekslet ett
ord med pasienten bortsett fra det rent tekniske. Men hun husker at
hun snakket med pasientens mann.
«Det kommer aldri noen hit lenger», sa han. De orket ikke på
grunn av lukten.
Ubehagelig
– Jeg så nøden, smerten og lidelsen, men ante ikke hvordan jeg
skulle lindre den. Det var ubehagelig å ikke håndtere en situasjon
jeg var opplært i, så derfor snakket jeg heller ikke om det. Jeg
antok at problemet bare var mitt, sier hun i dag.
Erfaringene har blitt til doktorgrad om lukt og lidelse i
hjemmesykepleien.
Viktig
Evolusjonsbiologisk var lukt menneskenes viktigste sans. I en
tid uten røykvarslere og kjøleskap var det luktesansen som advarte
om brann og bedervet mat. Men i et moderne samfunn er luktesansen
blitt mindre viktig, samtidig som de fleste ubehagelige lukter er
fjernet. Gater spyles, kropper dusjes og klær vaskes.
– I dag er det enten luktfritt eller så lukter det godt,
påpeker Breievne.
På sykehus og sykehjem er vonde lukter vasket og desinfisert
til en slags rein sykdomslukt. Men i hjemmesykepleien er det
annerledes.
– Her kommer man hjem til pasienten og inn i et annet
luktlandskap, sier hun.
– Det kan være lukt av sykdom, svette, urin, avføring og røyk,
ofte blandet sammen.
Ferdigheter
I doktorgradsarbeidet intervjuet Breievne 30 sykepleiere og 11
pasienter.
Hun fant at sykepleierne brukte tre strategier for å håndtere
situasjoner med vond lukt. De utførte prosedyrene raskt og
effektivt, de inntok noe Breievne kaller kroppslig freeze og de
snakket ikke om lukten.
– At de var gode på prosedyrer var viktig for pasientene,
understreker hun.
– De er veldig opptatt av at bandasjer sitter ordentlig og at
stomier ikke lekker.
– Jeg så mye gode praktiske ferdigheter, og det gir et godt
grunnlag for tillit.
Beskytte
Kroppslig freeze er en måte å unngå å reagere kroppslig på lukt,
som å holde pusten eller stå så langt unna pasienten som
mulig.
En sykepleier valgte en annen strategi. Hun bad om å få gå ofte
til de som luktet for å venne seg til luktene. Fysiologisk er det
sånn at man venner seg til en lukt etter femten minutter.
– Hun sa riktignok at hun selv hadde dårlig luktesans.
Sykepleierne hadde de beste intensjoner for ikke å snakke om
lukten.
– De opplevde at pasientene var sårbare og ville skåne dem.
Men et spørsmål er hvem de beskytter når de ikke tar det opp. Er
det dem selv eller pasientene?
Diskrepans
For Breievne fant en motsetning mellom sykepleiernes
forestillinger og pasientenes ønsker. Sykepleierne snakket ikke om
lukten for å verne pasientene, mens flere av pasientene opplevde
det som mangel på respekt at de ikke gjorde det.
– Noen var irriterte på sykepleierne, forteller Breievne.
– De hadde prøvd å si at det luktet, men sykepleierne hadde
svart at det skulle de ikke tenke på og at det var noe de var vant
til. Pasientene opplevde det som at sykepleierne ikke var
interessert i deres erfaring.
Tiltak
Når pasientene først fikk snakke om lukten, viste det seg at
det var flere ting sykepleierne kunne gjøre noe med. Som å velge
lukthemmende bandasjer eller bytte til en annen type
inkontinensbind.
Lukt var ofte knyttet til sykdom, men også til svekkete sanser
og dårligere evne til å ta vare på seg selv. Et tiltak kunne for
eksempel være å be om mer hjemmehjelp.
– I hjemmesykepleien er vi opptatt av at pasientene skal få
bestemme selv, sier Breievne.
– Men når sykepleierne ikke snakker om lukt, fratar de også
pasientene muligheten til å gjøre noe med den.
Kunnskap
Ikke all lukt kan fjernes eller bli bedre. Et stort, betent
kreftsår vil lukte. Men Breievne tror kunnskap og språk kan
redusere lidelsen. For eksempel å vite at det rent biologisk er
naturlig å brekke seg av vond lukt.
– Det er en kroppslig og automatisk reaksjon på lukten, men
blir gjerne fortolket som at man viser avsky for personen med
lukten. Slik kunnskap kan kanskje gjøre det lettere å snakke om
lukt og hvorfor man reagerer.
Språk
Breievne er opptatt av å utvikle et språk for det ekle og
uestetiske. Hun spurte sykepleierne om å beskrive lukter, men det
var vanskelig for dem.
– Vi har ikke så mange ord for å beskrive vond lukt, og de vi
har er veldig ladete, som stank, odør, eim. En av sykepleierne sa
det ganske treffende: Du kan si til en pasient at i dag ser du
dårlig ut, men det er vanskelig å si du lukter vondt med empati.
Hun spurte også pasientene om å beskrive lukt.
– Materialet er lite, men jeg synes å se at ordene de brukte
var knyttet til sykdommen.
En dame med et stort kreftsår sa det luktet likhus. En
inkontinent mann, som var glad i å ta seg godt ut, sa lukten skar i
selvfølelsen.
– Ordene gikk rett inn i kjernen av lidelsens konsekvens.
Kroppslig og sosial død.
Hun så at pasientene brukte andre ord om lukt enn sykepleierne,
gjerne forsterkende ord og bannord.
– En sa «her stinker det verre enn døden». Det kan en pasient
si, ikke en sykepleier. Men sykepleiere må kanskje tåle at
pasientene har et bredere språklig repertoar.
Profesjonell
Breievne er overrasket over mangelen på kunnskap, både om
luktens fysiologi og kulturelle luktnormer.
– Sykepleiere bør kunne mer om sansenes biologi, og det
overrasker meg at det ikke er knyttet til undervisning i
kommunikasjon.
Hun peker på at deres handlingsrepertoar, å reagere med
travelhet, holde maska og være taus, er helt allmenne
reaksjonsmønstre.
– Men det er ikke tilstrekkelig når man skal være
profesjonell.
Hun mener sykepleiere, som kommer tett på kropp og forfall, har
en unik mulighet til å bli gode på vanskelige og skambelagte
reaksjonsmønstre.
– Vi kan bli profesjonelle på det ekle. Men da må vi tørre å
snakke om det og gjøre det til et faglig
tema.
0 Kommentarer