Existensialismus

Før ville jeg blitt martret av etiske kvaler og i dyp ambivalens sannsynligvis endt med å ta musa ut på trappa og knuse hodet dens med en stein. Lyden av den vesle skallen som knuser ville gjenklinge i mitt indre i flere dager.
En ting er nå dem hun dreper, men det er alle lemlestelsene som tynger meg: nattsvermere med en vinge, gresshopper uten bakben, fugler med brukne vinger og altså musene. Og inn kommer jeg; mennesket som råder over liv og død.
Og jeg står der og forbanner dette post-lutherske sekulære samfunnet som krever at jeg skal tenke og velge selv og ikke kan ringe min åndelige leder og si: «Mester – jeg har en terminal mus her – hva er det rette å gjøre?». Og mesteren kan si hva som helst: «Knus skallen på den med en stein» eller «Stryk den forsiktig over magen og la den sovne inn i varme og kjærlighet.» Og jeg gjør som han sier og det kjennes godt for mesteren sa det.
Kanskje spiller det ingen rolle om musa får leve de siste ti minuttene sine? Men kanskje er det av den dypeste viktighet. Jeg vet ikke – og verken min svigerinne presten eller min slektning humanetikeren er til noen hjelp.
Det er først mot slutten av sykepleiestudiet floka løses. En uke er satt av til «Omsorg i livets siste fase». Det snakkes om alt som skjer på dødsleiet; forsoning, refleksjon, nærhet og tilstedeværelse. Vi ser en statlig propagandafilm mot eutanasi der sykepleiere og pårørende forteller om nære og gode dødsopplevelser og om de ville tilstandene i Nederland der eutanasi gjøres etter søknad, også i psykiatrien. Det gjør inntrykk, men jeg er ikke overbevist. For det er kanskje dette med steinen som forårsaker ambivalensen? En morfinsprøyte hadde vel vært noe annet, både for musa og meg?
Det er min klartenkte venninne Kaja som redder meg. Hun rekker opp hånda og sier: «Det kan godt hende at det for mange ville vært det beste å få dø, men på prinsipielt grunnlag synes jeg ikke man kan pålegge helsearbeidere å ta andres liv.»
Så, lille terminale mus med den høyfrekvente, lille respirasjonen og de små, svarte øynene; Kanskje lider du, kanskje er du forsonet med din tilstand, kanskje er du i eufori? Jeg er fritatt for byrden å skulle velge om du skal dø eller ikke. Livet er nå engang blitt slik at din tid er kommet, og alt jeg kan gjøre er å hjelpe deg til en fredfull død. Jeg lukker den motvillige katten inn på kjøkkenet, legger musa på en utgått ullsokk og bærer den ut i vinternatten for å finne et museaktig miljø der den kan sovne stille inn. I kontemplasjon, lidelse eller hva det nå er.