Livet etter hjerneslaget
Sykepleier kan bidra til at overgangen fra sykehus til hjemmet blir bedre for slagrammede.
Hvert år rammes cirka 15 000 personer av hjerneslag i Norge. Dødeligheten ved hjerneslag har gått betydelig ned de siste ti årene, men det er fremdeles den tredje hyppigste dødsårsaken, og en av de vanligste årsakene til funksjonshemning, i Norge. Til tross for at dødeligheten har gått ned, vil omtrent en tredjedel av pasientene dø. En tredjedel vil gjenvinne full eller tilnærmet full funksjon, og den resterende tredjedelen vil ha en varig funksjonshemning, som kan gjøre dem avhengige av andre. Insidensen av hjerneslag øker med økende alder, og de fleste som rammes er over 65 år. Dersom forebyggingen av tilstanden ikke blir mer effektiv, vil trolig antall tilfeller øke med 50 prosent de neste 20 årene, som følge av økningen i andelen eldre (1).
Nytt liv
De fleste slagrammede kan skrives ut til hjemmet etter behandling i slagenhet (1). Det er vanlig at de opplever usikkerhet og undring over hvordan det «nye livet» skal bli når de kommer hjem. Fagbøkene lærer sykepleiestudentene at hjemmesituasjonen og boligen må kartlegges og tilpasses før pasientene utskrives. Man må komme tidlig i gang med pårørendesamtaler og nettverksmøter med kommunehelsetjenesten, for å få en tryggest mulig overgang mellom sykehus og hjem. En fast kontaktperson før, under og etter hjemkomsten kan også gjøre overgangen lettere for pasient og pårørende (2,3).
Sykepleiers rolle
Fagbøkene og litteraturen beskriver idealet. Under sykepleierutdanningen stilte jeg meg følgende spørsmål: Lar dette seg gjennomføre? Hvordan oppleves egentlig overgangen fra sykehusoppholdet til hjemmet? Gjennom arbeidet med bacheloroppgaven ønsket jeg å finne ut mer om hvordan sykepleiere, både på sykehus og i kommunen, kunne bidra til at slagrammede får en best mulig overgang fra sykehus til hjemmet.
Metode
Bacheloroppgaven var et litteraturstudium, der jeg søkte etter forskningsartikler i elektroniske databaser, publisert mellom 2003–2014. Databasene Pubmed og Cinahl ga flest treff. Jeg brukte søkeord og MESH-termer, som blant annet «stroke», «stroke patients», «early patient discharge», «discharge home», «transition», «nurse» og «nursing interventions». Av disse valgte jeg til slutt ut ti artikler. Denne artikkelen er basert på funn fra forskningsartiklene og relevant teori med sykepleiefaglig relevans. Der det er aktuelt har jeg trukket inn min egen erfaring.
Behandlingskjeden
Et hjerneslag kommer plutselig, og rammer pasienten både fysisk,
psykisk og sosialt. Det får konsekvenser for pasientens
livsutfoldelse, livskvalitet og oppfatning av egen kropp. Man kan
gå fra å være frisk og selvstendig, til å bli avhengig av hjelp fra
andre, og oppleve at deler av kroppen ikke fungerer som den skal. I
tillegg rammes pårørende indirekte, og det er en kostbar sykdom for
samfunnet (2,3).
Helsedirektoratets overordnete mål, er å gi slagrammete et
effektivt og helhetlig behandlingstilbud. Behovene skal ivaretas i
alle faser av forløpet, fra akuttbehandling, til oppfølging tilbake
til et meningsfylt liv.
Dette skal organiseres som en behandlingskjede, med vekt på
rask identifisering av symptomer, rask innleggelse i sykehus,
effektive rutiner for diagnostikk og akuttbehandling, og tidlig
innsettende rehabilitering (1).
Overgangen
Forskningsartiklene viste at overgangen fra sykehus til hjemmet
var en vanskelig, men likevel spennende tid, både for slagrammete
og deres pårørende. Overgangsperioden ble beskrevet som
«stressende», «kaotisk» og «overveldende», og de kroppslige
symptomene var forvirrende og ukjente. Samtidig var det å komme
hjem en viktig fase i pasientenes rehabiliteringsprosess, der de
fikk testet sine evner, og utviklet en ny følelse av personlig
identitet og autonomi. Overgangen fra å være på sykehus, til å
komme hjem og møte utfordringer i hjemmemiljøet, ble gjerne
beskrevet som den virkelige starten på rehabiliteringen
(4,5).
For mange av pasientene ble det en brå og utfordrende overgang
å gå fra intensiv rehabilitering på sykehus, til selv å måtte ta
initiativ til treningen ved hjemkomst. Overgangsprosessen ble i
tillegg påvirket i negativ retning av manglende koordinering mellom
tjenester, dårlig kommunikasjon mellom personale og pasienter, samt
søkelys rettet mot utskrivningen som et mål i seg selv (4,6).
Kontinuitet
Organiseringen av de profesjonelle tjenestene, og koordineringen
mellom tjenester etter utskrivning, er altså med på å avgjøre
hvordan slagrammede opplever overgangen fra sykehusoppholdet til
hjemmet (4). Både «Nasjonal retningslinje for behandling og
rehabilitering ved hjerneslag» og Samhandlingsreformen, har søkelys
på en sammenhengende behandlingskjede (1,7). Det skal være
kontinuitet i behandlingen, og et godt samarbeid mellom primær- og
spesialisthelsetjenesten.
Samtidig kommer det frem i Samhandlingsreformen at til nå har
primær- og spesialisthelsetjenesten blitt vurdert ut ifra hva som
gjøres internt, og man har vært opptatt av å yte gode tjenester
isolert sett (7). Det blir også beskrevet en «grå sone» mellom
sykehus og kommune, som man må arbeide for å få bort (1). Dette har
ført til at tjenestene gjerne oppleves som uoversiktlige og
fragmenterte for pasienten, noe som blir bekreftet av funnene i de
inkluderte artiklene. Pasienter og pårørende opplevde problemer med
å «finne frem» i helsetjenestene, og de følte seg overlatt til seg
selv med tanke på videre behov for oppfølging og tjenester
(4,6,8,9).
Støtte
Flere av de slagrammede som skrives ut direkte til hjemmet etter
innleggelse i en slagenhet, vil ha behov for fortsatt
rehabilitering. Ifølge «Nasjonal retningslinje for behandling og
rehabilitering ved hjerneslag» er «Early Supported
Discharge»-tjenester (ESD) det best dokumenterte konseptet etter
slag-enhetsbehandling. ESD-tjenester innebærer en tidlig støttet
utskrivning, et tett samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og
kommunehelsetjenesten, og vekt på kontinuitet i overgangsfasen
mellom sykehus og neste ledd (1).
I en oversiktsartikkel fra The Cochrane Collaboration, kom det
frem at pasienter som mottok ESD-tjenester hadde større
sannsynlighet for å være selvstendige og bo hjemme seks måneder
etter hjerneslaget, de skåret bedre på «Activities of Daily Life»
(ADL) og hadde større sannsynlighet for å uttrykke tilfredshet med
tjenester (10). I en annen artikkel kom det frem at både pasienter
og pårørende opplevde ESD-tjenester positivt. De faste besøkene og
oppfølgingen sørget for en trygghetsfølelse under overgangsperioden
(8).
Oppfølging
Liggetiden for pasienter ved norske sykehus blir stadig kortere.
Utregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at gjennomsnittlig
liggetid ved somatiske sykehus i Norge har gått ned fra 7,5 døgn i
1989, til 4,1 i 2012 (11).
På den ene siden gjør den korte liggetiden det vanskelig å
organisere en god overgang, ettersom sykepleier får mindre tid til
å planlegge, tilrettelegge og forberede pasienten på å komme hjem.
På den andre siden ble det å komme hjem beskrevet som den virkelige
starten på rehabiliteringen (4,5). Sett i lys av dette, kan man
hevde at oppfølgingstilbudet etter utskrivning, er avgjørende for
hvordan den korte liggetiden påvirker slagrammedes opplevelse av
overgangen fra sykehusoppholdet til hjemmet.
Utfordringer
Den korte liggetiden kan også skape utfordringer for sykepleiere
med tanke på informasjonsoverføring. En grundig overføring av
informasjon til neste ledd i behandlingskjeden er svært viktig, og
det blir anbefalt at de som overtar ansvaret for pasienten etter
utskrivning, skal motta pasientens journaldata senest samtidig som
pasienten blir utskrevet (1). I en av artiklene kom det derimot
frem at epikriser og rapporter ikke alltid ble delt, eller de ankom
sent (6). I en annen studie måtte sykepleier hyppig utføre tiltak i
forhold til informasjonsutveksling og kontakt mellom
helsetjenestene, noe som tyder på behov for forbedringer på dette
området (9). Helsedirektoratet anbefaler at personen som overtar
ansvaret for pasienten, er til stede ved utskrivningssamtalen (1).
Dette vil bidra til kontinuitet og en trygg overgang.
I forbindelse med bacheloroppgaven hadde jeg en to ukers
fordypningspraksis hos Innsatsteam Rehabilitering i Bergen kommune.
Dette er et tverrfaglig team som arbeider etter ESD-prinsippene, og
som tilbyr rehabilitering for slagrammede utenfor institusjon (12).
Her fikk jeg imidlertid inntrykk av at disse anbefalingene ofte var
vanskelige å få gjennomført i praksis.
«Hull»
På den ene siden har jeg fått bekreftet i praksis at den «grå
sonen» mellom sykehus og kommune fremdeles eksisterer. I
fordypningspraksisen ble jeg fortalt at manglende og/eller treg
overføring av pasientinformasjon, var et problem også for dem.
Dette kunne føre til at oppfølgingen fra kommunen ble forsinket, og
det oppsto «hull» i behandlingskjeden. Dette kommer også frem i
evalueringsrapporten deres (12).
På den andre siden opplevde jeg i løpet av de siste to årene av
studiet betydelige endringer i hvordan sykehus og kommune
kommuniserer med hverandre. Telefon og faks er nå erstattet med et
nytt elektronisk system, der nødvendig informasjon overføres mellom
fastlege, kommunehelsetjenesten og helseforetakene (13). Dette gjør
det lettere for sykepleier både å motta og dele informasjon.
Elektroniske systemer som dette, ble nevnt i Samhandlingsreformen
som et viktig virkemiddel for å nå målet om helhet og samhandling
(7). Dette tyder på at utviklingen går riktig vei, med tanke på å
få bort den «grå sonen» mellom sykehus og kommune.
Sykepleierrolle
Marit Kirkevold har identifisert fire funksjoner i rehabilitering av slagpasienter (2). Hun oppsummerer sykepleierens spesielle oppgaver som: en fortolkende, støttende, integrerende og bevarende funksjon i utøvelsen av sykepleie til hjerneslagpasienten. Kirkevold har i ettertid gitt ut en utvidet teoretisk betraktning av denne rollen (14). Betraktningen er basert på en gjennomgang av nyere forskning på slagsykepleie og på pasienters opplevelser relatert til tilpasninger og rehabiliteringsprosessen etter hjerneslaget. På bakgrunn av dette, mener Kirkevold at det må utvikles en sykepleierrolle som fremmer trivsel og mestring i perioden etter utskrivning. Sykepleiere er til stede gjennom hele pasientforløpet, både i primær- og sekundærhelsetjenesten, og slagsykepleiere bør utvide fokuset sitt utover den akutte og innledende rehabiliteringsfasen (14).
Forskning
I forskningsartiklene ble det presentert ulike oppfølgings- og
støtteprogrammer etter utskrivning for å bedre overgangen mellom
sykehusoppholdet og hjemmet. Samtaler, oppfølgingsbesøk,
informasjon, rådgivning og tilrettelegging av omsorgen var blant
tiltakene som ble utført. Det ble også gjort tiltak rettet mot å
sikre kontinuitet i omsorgen, gi omsorg til familien, fremme
trygghet, samt sekundærforebygging av hjerneslag, gjennom
håndtering av risikofaktorer. Sykepleier organiserte tjenester,
skaffet, utvekslet eller overførte informasjon mellom
helsetjenester, og hadde et tett samarbeid med pasientens fastlege
(4,9,15).
I forskningsartiklene kom det frem at slagrammede har høy
forekomst av depresjon, angst, sosial isolasjon og
mestringsproblemer. I tillegg virket slagrammede spesielt sårbare
for psykologisk stress i overgangsperioder, som ved utskrivning fra
sykehus (4,5,16). Dette slår fast behovet for psykososial støtte i
overgangen fra sykehusoppholdet til hjemmet, og i tillegg ble det
psykososiale aspektet nevnt i flesteparten av artiklene
(4,5,9,14,16–18).
Dialog
I Kirkevold et al.’ s studie ble den psykososiale støtten utført gjennom dialoger, der slagrammede fikk mulighet til å fortelle sin historie, dele sine erfaringer og reflektere rundt spørsmål og problemer (5,18). I to andre studier, ble psykososial støtte utført gjennom aktiv- og/eller støttende lytting, der sykepleier oppmuntrer pasient og pårørende til å uttrykke sine følelser (9,16). Dette krever både tid og tålmodighet hos sykepleieren, men dersom man lykkes, kan det få flere positive følger. Å få anledning til å se tilbake på livet, slagepisoden, og få fortalt sin historie, kan hjelpe pasienten å få orden på, og akseptere, den nye situasjonen (17,18). Sykepleieren kan oppdage og korrigere eventuelle feilaktige oppfatninger om sykdommen, og hun eller han kan få et bedre grunnlag til å hjelpe pasienten med å se sine egne ressurser. I tillegg vil pasient og pårørendes forventninger til fremtiden ofte være utfordret og endret etter et hjerneslag. Mange slagrammede kan ha god nytte av støtte fra sykepleier for å revidere synet på fremtiden, og å gjenoppta viktige relasjoner og tidligere aktiviteter (17). Slagrammede må ofte flytte oppmerksomheten fra å vende tilbake til det «normale», altså kroppen slik den var før hjerneslaget, til å oppnå en «ny normalitet» (14). Dette innebærer å tilpasse seg de vedvarende kroppslige endringene hjerneslaget har forårsaket, noe som kan være vanskelig å oppnå uten god støtte.
Fast sykepleier
Man kan også hevde at forholdet mellom sykepleier og pasient kan også være avgjørende for hvordan pasienten opplever den psykososiale støtten. Dette blir trukket frem i to av studiene (15,18). Det at pasienten blir fulgt opp av en fast sykepleier, sikrer kontinuitet, og gir de to anledning til å danne et terapeutisk forhold. Samtidig får sykepleieren en bedre forståelse av hver pasient, noe som gir et større grunnlag for å styrke pasientens psykososiale ressurser. Psykososial støtte kan hevdes å være nødvendig for at slagrammete skal komme seg gjennom en endringsprosess, for deretter å reetablere et liv som er verdt å leve.
Informasjon
God informasjon og forståelse av hva som skjer rundt en, kan
sies å være en forutsetning for både psykososial velvære, og en god
overgang fra sykehusoppholdet til hjemmet. Mangel på informasjon
var derimot et gjennomgående tema i de inkluderte artiklene.
Pasient og pårørende visste ikke om tilgjengelige ressurser og
velferdsgoder, eller hvordan de skulle få tilgang til disse. De
ønsket også en bedre forståelse av hjerneslag, årsaker, behandling,
livsstilsendringer og sekundærforebyggende tiltak (6,8,9,18).
Informasjonen de fikk, var ikke tilpasset deres individuelle behov
og bekymringsområder, og ofte ble informasjonen gitt på en
upassende måte, for eksempel gjennom informasjonsbrosjyrer
(8).
Pasientenes rett til informasjon er lovfestet i pasient- og
brukerrettighetsloven § 3–2. Her blir det blant annet slått fast at
«pasienten skal ha den informasjonen som er nødvendig for å få
innsikt i sin helsetilstand», og de «skal ha den informasjon som er
nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for
å kunne ivareta sine rettigheter» (19). Helsepersonell er gjennom
helsepersonelloven § 10 tilsvarende pliktet til å gi informasjon
(20). Til tross for dette, viser funnene i artiklene at pasient og
pårørende tilsynelatende ikke har fått verken «innsikt i sin
helsetilstand» eller «tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet».
Spørsmålet er om problemet ligger i at informasjonen ikke blir
gitt, eller om den ikke blir oppfattet. Pasienter og pårørendes
opplevde mangel på informasjon kan skyldes deres emosjonelle
tilstand når de får informasjonen, og hvor mye informasjon som blir
gitt, med fare for informasjonsoverbelastning (4). Den korte
liggetiden på sykehus gjør det i tillegg vanskelig å forutse
pasientens informasjonsbehov mens de er innlagt, og pasientene er
ofte bedre rustet til å oppfatte informasjonen etter utskrivning
(17). Både pasient og pårørende trenger tid til å la det som har
skjedd synke inn, og nye spørsmål vil dukke opp etter hvert. Dette
understreker behovet for et oppfølgingstilbud i overgangen fra
sykehusoppholdet til hjemmet. Med et slikt tilbud er det større
sannsynlighet for at pasient og pårørende får svar på sine
spørsmål, og at deres informasjonsbehov blir oppfylt, noe som kan
spare dem for unødvendige bekymringer.
Pårørende
Pårørende er en viktig ressurs og støttespiller for pasienten, både i rehabiliteringen og overgangen mellom sykehusoppholdet og hjemmet (1). Støtte til pårørende ble nevnt i alle de inkluderte artiklene, enten som en viktig del av intervensjonen, eller ved at det ble etterspurt mer støtte og informasjon. Pårørende trenger blant annet støtte og opplæring i praktiske ferdigheter i møte med pasienten, og i hvordan å håndtere den slagrammedes endrete oppførsel og humør (8,9). De har også behov for å få snakke om sine egne bekymringer, de trenger emosjonell støtte, og hjelp til å sette søkelys på egne behov (8,9,16). Støtte fra sykepleier kan bidra til at pårørende kan fungere som den ressursen de kan være for pasienten. Sett på denne måten, kan man si at støtte til pårørende indirekte støtter den slagrammede i overgangen fra sykehusoppholdet til hjemmet.
Konklusjon
Den korte liggetiden i sykehus, gjør at sykepleiere får mindre
tid til å forberede slagrammede på overgangen til hjemmet.
Overgangen fra sykehusoppholdet til hjemmet er krevende og
vanskelig, men samtidig en viktig tid, der kontinuerlig støtte er
nødvendig.
Mye tyder på at ESD-baserte, tverrfaglige tjenester gir gode
resultater, og kan bidra til å sikre kontinuitet i
behandlingsforløpet. I forbindelse med slike tjenester må det
utvikles en ny, helhetlig sykepleierrolle, som ivaretar slagrammede
i overgangen fra sykehusoppholdet til hjemmet. Sykepleier, både på
sykehus og i kommunen, kan bidra til informasjonsutveksling, og et
godt samarbeid mellom helsetjenestene. God informasjon og
opplæring, til både pasient og pårørende, vil også være en
forutsetning for en god overgang. I tillegg til dette er det viktig
at sykepleier ivaretar pasient og pårørendes psykososiale behov.
Ved å lytte til pasientens historie, kan sykepleier gi støtte i
arbeidet med å oppnå en ny «normalitet». Dette innebærer blant
annet å gjenopprette selvbilde og identitet, bearbeide verdier og
mål, og utvikle et nytt syn på livet. Pasientene må få støtte i å
revidere synet på fremtiden, gjenoppta viktige relasjoner og
tidligere aktiviteter, for så å gjenvinne et meningsfylt liv, som
er verdt å leve.
Referanser:
1. Helsedirektoratet. Nasjonal retningslinje
for behandling og rehabilitering ved hjerneslag. Nasjonale faglige
retningslinjer. Oslo: 2010 IS-1688.
2. Wergeland A, Ryen S, Ødegaard-Olsen TG.
Sykepleie ved hjerneslag. I: Almås H, Stubberud DG, Grønseth R,
red. Klinisk sykepleie. 4. utgave. Oslo: Gyldendal akademisk, 2010:
261–84.
3. Andreassen HM. Sykepleie til pasienter med
sykdommer i sentralnervesystemet. I: Knutstad U, red. Klinisk
sykepleie 3. Oslo: Akribe, 2008: 401–19.
4. Turner BJ, Fleming JM, Ownsworth TL,
Cornwell PL. The transition from hospital to home for individuals
with acquired brain injury: A literature review and research
recommendations. Disability & Rehabilitation 2008;30 (16):
1153–76.
5. Kirkevold M, Bronken BA, Martinsen R,
Kvigne K. Promoting psychosocial well-being following a stroke:
developing a theoretically and empirically sound complex
intervention. International journal of nursing studies 2012;49(4):
386–97.
6. Cameron JI, Tsoi C, Marsella A. Optimizing
stroke systems of care by enhancing transitions across care
environments. Stroke 2008;39(9): 2637–43.
7. Helse- og omsorgsdepartementet.
Samhandlingsreformen: Rett behandling – på rett sted – til rett
tid. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2009.
8. Cobley CS, Fisher RJ, Chouliara N, Kerr M,
Walker MF. A qualitative study exploring patients’ and carers’
experiences of Early Supported Discharge services after stroke.
Clinical rehabilitation 2013;27(8): 750–7.
9. McBride KL, White CL, Sourial R, Mayo N.
Postdischarge nursing interventions for stroke survivors and their
families. Journal of advanced nursing 2004;47(2): 192–200.
10. Cochrane Stroke Group red. Services for
reducing duration of hospital care for acute stroke patients. Early
Supported Discharge Trialists [Internet]. 2005.
10.1002/14651858.CD000443.pub2 (13.01.2014).
11. Statistisk sentralbyrå. Døgnopphold,
liggedager og gjennomsnittlig liggetid ved somatiske sykehus, etter
kjønn [Internett]: Statistisk sentralbyrå. Available from:
http://www.ssb.no/a/aarbok/tab/tab-134.html [2014-03-27]
12. Aasebø K, Rørlien K, Hauken JA, Kupca A,
Lindås L, Myklebust S. Rapport fra et utviklingsprosjekt: Dag- og
oppsøkende rehabilitering. Bergen: 2009–2011.
13. Anfinsen MS. Slik samarbeider kommune og
sykehus om deg [Internett] Bergen: Bergen kommune.
https://www.bergen.kommune.no/aktuelt/sistenytt/article-110759
(2014-05-13).
14. Kirkevold M. The role of nursing in the
rehabilitation of stroke survivors: An extended theoretical
account. Advances in Nursing Science 2010;33(1): E27-E40.
15. Burton C, Gibbon B. Expanding the role of
the stroke nurse: a pragmatic clinical trial. Journal of Advanced
Nursing 2005;52(6): 640–50.
16. Boter H, Rinkel GJ, de Haan RJ. Outreach
nurse support after stroke: a descriptive study on patients› and
carers› needs, and applied nursing interventions. Clinical
rehabilitation 2004;18(2): 156–63.
17. Pringle J, Drummond JS, McLafferty E.
Revisioning, reconnecting and revisiting: the psychosocial
transition of returning home from hospital following a stroke.
Disability & Rehabilitation 2013;35 (23): 1991–9.
18. Kirkevold M, Martinsen R, Bronken BA,
Kvigne K. Promoting psychosocial wellbeing following stroke using
narratives and guided self-determination: a feasibility study. BMC
Psychology 2014;2(4): 12.
19. Pasient- og brukerrettighetsloven. 1999,
Lov om pasient- og brukerrettigheter av 2. juli 1999 nr. 63.
20. Helsepersonelloven. 1999, Lov om
helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 64.
0 Kommentarer