Dopamin i hønsegården

Etter en hel del bygging, lesing og planlegging har fire unghøner flyttet inn i hagen min. Mitt mål er at de foruten å gi meg egg skal være maksimalt lykkelige. Jeg har dermed brukt litt tid på å sette meg inn i hva det er som gjør en høne lykkelig.

Dette er det jeg har kommet fram til: Høner liker å spise, men aller best liker de å lete etter og finne mat. Altså er det ikke maten i seg selv, men prosjektet matfinning som bringer lykken inn i hønelivet. De vil gjerne jobbe litt for maten. Dermed sprer jeg frøene deres ut i høyet, gir dem peanøtter med skallet på, hele maiskolber som må angripes fra flere hold, dinglende urtebunter, og hønene går fornøyde og selvtilfredse rundt og leter, lirker og plukker. Til tross for sitt noe begrensede areal, er de strålende fornøyd med tilværelsen og fulle av selvtillit.

Nå vet ikke jeg så mye om hva som foregår i hønsehjerner, men jeg vet en del om menneskehjerner. Og menneskehjerner er slik at når vi gjør ting som bidrar til vår egen og artens overlevelse, som matsanking og -laging, sex, omsorgsoppgaver, trening og redebygging, belønner den oss med en dose dopamin, servert av hjernes lyst- og motivasjonssenter nucleus accumbens. Det gjør oss tilfredse og glade og vi føler oss flinke. Som hønene trives vi best med å måtte jobbe litt for å holde oss selv og dem rundt oss i live. Vi spiser ikke fisken rett fra pakka, men koker og tilbereder og serverer pent ved bordet. Vi lager kjøkkenhager selv om jord og frøposer koster dobbelt så mye som gulrøttene i butikken. Vi pusler i huset, maler og pusser opp og pynter og ordner (og bruker tid på å forberede utfordrende hønsemat) og pumper ut dopamin og føler oss flinke og fornøyde. Sånn får vi selvtillit, og livet får innhold og mening.

Jeg sitter med kaffekoppen i hønsegården og føler meg flink og fornøyd mens jeg ser på hønene som flinkt og fornøyd sysler med matfinning. Og jeg tenker på alle langtidspasienter og sykehjemsbeboere som lever, som hønene mine, på et ganske begrenset areal. Kanskje burde de også fått lov til å slite litt mer for føden. Kanskje ligger ikke lykken i bingotorsdag og vaffelkveld annenhver lørdag. Kanskje man blir lykkeligere av å få røre i gryta, dekke på bordet og henge opp klesvasken, og på den måten bidra som best man kan til å sikre ens egen og artens overlevelse. Og belønne seg selv med en daglig dose dopamin