Sykepleier og med­menneske

Det jeg nå vil fortelle om skjedde for noen år siden på avdelingen der jeg jobbet. Det er så mye snakk om effektivisering, pleiere blir pålagt flere og flere oppgaver som ikke er pasientrettet og jeg lurer på hva de som bestemmer egentlig forstår, eller ønsker å forstå.

Da jeg utdannet meg, først til hjelpepleier og så til sykepleier var helhetlig pleie noe det ble lagt stor vekt på. Vi skulle ikke bare se sykdommen men mennesket bak sykdommen. 

Nettopp her følte jeg at noe av min egnethet som pleier lå, jeg skaper lett tillit og folk stoler på meg. Det er et godt utgangspunkt.

Omsorg tar tid

Med dette innlegget ønsker jeg å formidle hvorfor omsorg tar tid, viktigheten av omsorg og hvorfor stoppeklokkesystemet og effektiviseringshysteriet bør være bannlyst i norsk helsevesen. 

Damen som kom til avdelingen vår hadde langt kommen lungekreft og det var ingenting mer de kunne gjøre for henne. Hun skulle kun ha lindrende behandling. Hun var gift og hadde to voksne sønner.

Jeg leste godt alt av opplysninger fra sykehuset før jeg gikk inn til henne. Hun var alene. 

«De forstår ikke at jeg skal dø» var noe av det første Agnes sa til meg. Når jeg får en slik betroelse kan jeg ikke haste videre. Jeg satte meg ned hos henne og tok meg tid. 

Jeg fortalte hvem jeg var og spurte om jeg kunne gjøre noe for henne. Hun ville gjerne jeg skulle snakke med sønnene og mannen. «Det er slitsomt å late som om jeg tror jeg skal bli bra når jeg vet jeg snart skal dø» sa hun. Der og da forsto jeg at jeg hadde fått en utrolig viktig oppgave. 

Jeg har ofte opplevd at pasienten og deres pårørende vil skåne hverandre. Ingen nevner ordet døden, og det ligger en slags falsk stemning mellom dem. Mitt arbeid blir da og få de ned på «samme plan». Da først kan de møte døden sammen på best mulig måte, tenker jeg.

Agnes ville ikke selv være med i dette møte, så jeg traff familien hennes sammen med legen på avdelingen. Han informerte dem om hennes situasjon.

Det kom frem at de forsto at hun skulle dø men de ville ikke la henne skjønne det. Jeg fortalte deretter at Agnes hadde bedt meg fortelle dem at hun visste hun skulle dø. Tre menn så på meg med store øyne. «Ja, hun synes det er vanskelig å late som om hun tror hun skal bli bedre når hun vet og føler at døden nærmer seg», sa jeg.

«Hva gjør vi nå?» spurte den ene sønnen. Jeg ble spurt og da svarte jeg det jeg trodde. Jeg sa at de bare skulle være der for henne. Ofte blir ting mye lettere når alle forstår og vet. 

Pleier og medmenneske

Slike møter gjør noe med meg som pleier og medmenneske, og det jeg håper er at alle kan forstå hvor viktig det er å bruke tid på dette.

Agnes og familien kom nærmere hverandre etter dette. Barnebarn og familie kom på besøk og Agnes tødde faktisk litt opp i en kort periode. En dag ville hun snakke med meg om noe viktig igjen. Den dagen hadde jeg dårlig tid så jeg spurte om vi kunne prate dagen etter, og slik ble det.

Den dagen ble jeg bedt om å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Hun sa hun har fått stor tillit til meg og hun følte at jeg virkelig brydde meg. Ikke bare som pleier men som medmenneske. Så spurte hun om jeg kan skrive to brev for henne. Brev som skal åpnes når hun er død. Et hvor hun beskriver hvordan hun vil ha sin begravelse, og et er en tale hun vil presten skal holde i begravelsen.

Selvfølgelig svarte jeg ja

Det som nå skjedde mellom oss får meg fortsatt til å felle tårer. Agnes dikterte og jeg skrev. Hvilke sanger, farger på blomster og hvordan begravelsen skulle være. Deretter var det talen. Hun gråt og jeg gråt, og det var så naturlig og også så godt. «Nå kan jeg endelig hvile», sa hun.

Ja, jeg er sykepleier men jeg er også et medmenneske. Jeg kan aldri bli en «fjernstyrt robot» som ikke ser mennesket som ligger eller sitter der, som går etter klokka og aldri har tid. Jeg er stolt av yrket mitt nettopp fordi jeg ser hvor viktig det er både for pasientene og pårørende at jeg virkelig ser dem.

Det å forstå også det som ikke blir sagt er en av våre viktigste oppgaver som pleiere.

Helhetlig pleie

Jeg håper mange leser dette og kanskje forstår litt bedre. Kanskje ser at avdelinger ikke bør nedbemannes men heller styrkes, både med hensyn til kompetanse, faglighet og hjertelighet. Ansett noen til å gjøre oppgaver som ikke er pasientrettede, avskaff noe av den unødvendige dobbeltdokumentasjon og la oss pleiere heller få gjøre det vi er gode på. Nemlig å gi helhetlig pleie til pasientene.
(Alt er anonymisert)