Fagfolk og andre folk

Ikke bare «hender» i form av ufaglærte løsarbeidere som må fylle hullene i vaktplanene der det er ledige stillinger eller sykemeldinger.

Det trengs flere fagfolk for å ta vare på pasientene som blir stadig sykere og eldre før de innlegges. Men kommunene mangler penger, lønn er største utgiften til institusjonene, så man har lavest mulig bemanning og få sykepleiere. De ufaglærte får lavere lønn og brukes derfor til å erstatte sykemeldte sykepleiere - man teller «hender» heller enn «hoder»

Sykepleie er et håndverk

Skal det bli god pleie og omsorg på pasienten trengs det gode hoder og varme hender, og gjerne på en og samme person. Det må heller ikke bli slik at sykepleierne sitter på vaktrommet og ufaglærte tar seg av alt det praktiske.

Sykepleie er et håndverk vel så mye som noe annet, stellet er en gyllen anledning til å observere pasienten og reagere på det man observerer. Sykepleieren som forlater/tvinges bort fra den nære kontakten med pasienten blir avhengig av den ufaglærtes observasjoner og vurderinger av om det observerte er viktig eller ikke noe å rapportere om. Den ufaglærte må vite når en fagperson må tilkalles, og må vite hva som bør observeres av symptomer, bivirkninger av medisiner og så videre.

Vi trenger assistentene. Institusjonene ville ikke fungere uten. Men de må ikke utgjøre for stor del av bemanningen - og de må ha god opplæring slik at hygiene og annen pasientsikkerhet blir ivaretatt. Opplæring tar tid - fagfolkene må få tid å lære opp nye folk, det være seg ufaglærte, studenter eller nyansatte.

Jeg har liten tid til å lære opp folk i en travel hverdag, og har jeg ansvar for en student blir denne prioritert, da jeg ser det som en investering i fremtiden. Studenten er en fremtidig arbeidskamerat, og da jeg gjerne vil ha gode arbeidskamerater, må jeg hjelpe dem til å bli akkurat det. Det er kjekt å lære fra seg, men det tar tid og det er ikke mange plasser å ta tiden fra.

Vet når noe går galt

De ufaglærte trenger også opplæring, og det er ofte altfor tilfeldig hvem og hvordan dette gjøres. Men jeg vet når noe har gått galt. Når jeg finner drikkeglass på uren benk på urent skyllerom, når jeg åpner dekontaminatoren og finner en rykende varm urinflaske kilt fast på tvers, med en halv liter kokt urin. Jeg vet noe har gått galt når jeg hjelper en pasienten til sengs på en kveldsvakt og oppdager at ene foten er hoven og blåaktig fordi en eller annen i sin uvitenhet har dradd støttestrømpen så langt opp at åpningen, som gjør observasjon av tærne mulig, er rundt foten rett fremfor helen.

De ufaglærte gjør sitt beste og vi kan ikke unnvære dem, men vi må gi dem god nok opplæring slik at pasientene er i trygge hender. Og det tar tid.

Alltid noen økonomiske argumenter

Tid er en mangelvare. Grunnbemanningen er ofte for lav og det er flest ufaglærte på jobb. Der jeg jobber er det rimelig bra med sykepleiere, men vi kunne fått til så mye mer om vi hadde vært flere. Når man sier noe om det, får man vite at her og der har de færre sykepleiere og mye mer å gjøre ... Det er sikkert sant. Og det kommer alltid noen økonomiske argumenter og de er vanskelige å overse. Men er det rett og riktig å tenke økonomi mer enn å tenke pleie og omsorg? Bankene skal tenke på penger, men sykehus, sykehjem og så videre skal da tenke på menneskene der trenger vår hjelp? De er og skal ses på som mennesker, ikke utgiftsposter.

Jeg er lei av å høre uttrykk som «flere hender til pleie og omsorg» som om alle hender skulle være like bra samme hvilket hode som styrer dem. Og jeg er like lei av å høre «det er verre andre plasser enn hos oss» - som om noe er BRA bare fordi noe annet er verre!

Er jeg den eneste? Tror ikke det.