Når sykdom skaper isolasjon

Langtidssykemeldte kvinner fra lav- og mellominntektsland kan være en utfordrende gruppe å hjelpe tilbake i arbeidslivet.

Flere faktorer – både hjemme og på arbeidsplassen – kan bidra til å forsterke plager. Kvinner med fysiske smerter, kan ofte bli ekstra utsatt på grunn av isolasjon, bekymring og uro som plagene medfører.

– Det er viktig at helsepersonell fanger opp ensomheten og dessuten styrker kvinnenes kunnskap om egen kropp og betydningen av fysisk aktivitet.

Det sier sykepleier og doktorgradsstipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Line Nortvedt, som har forsket på denne gruppen.

Nylig presenterte hun noen av sine funn under en konferanse om aktiv aldring i regi av forskergruppen Aldring, helse og velferd ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Helseskadelig migrasjon

Nortvedt forteller at innvandrere er overrepresentert når det gjelder visse helseplager, som overvekt, diabetes og muskel- og skjelettlidelser.

– Det er lett å tenke at migrasjon har positive helsegevinster – for eksempel i form av bedre økonomiske og fysiske levevilkår – men for mange kan det tvert imot påvirke helsen negativt.

I sitt arbeid med doktorgradsavhandlingen, har Nortvedt foretatt feltstudier blant langtidssykmeldte innvandrerkvinner fra lav- og mellominntektsland.

Gjennom deltakende observasjon i mestringsgrupper for til sammen 14 slike kvinner, har hun sett nærmere på hvilke spesielle utfordringer som kjennetegner gruppen.

Lave forventninger til helsevesenet

Nortvedt forteller at kvinnene i utgangspunktet gjerne har lave forventninger til hva et offentlig helsevesen kan bidra med. Når de møter helsepersonell uten kulturell kompetanse, kan det forsterke skepsisen.

– For dem som først er blitt syke, kan det ofte være nødvendig at helsepersonell inkluderer ektefelle eller annen familie i samtaler, da manges livssituasjon og valg er preget av meninger og forventninger fra øvrig familie, sier Nortvedt.

En del av kvinnene sliter ifølge Nordtvedt med usynlige smerter og kan føle seg innestengt og isolert i eget hjem av ulike årsaker. Det kan være språklige utfordringer, depresjon, økonomiske bekymringer og så videre.

– Mange fortalte at de opplevde avvisning og diskriminering på egen arbeidsplass. De var tynget av å bære det økonomiske ansvaret i familien og slet med skamfølelse over ikke å jobbe nok.

Meningsløs turgåing

Enkelte kunne fortelle om et langt mer stillesittende liv etter at de kom til Norge. I sitt opprinnelige hjemland fikk de mosjon ved å gå ofte på besøk til familie og venner i nabolandsbyer. Her i Norge holdt de seg mer hjemme, både på grunn av mindre lokalt nettverk, og fordi kulde og glatte veier kunne være uvant.

Mens de i hjemlandet ofte stelte en større bolig med færre hjelpemidler, og kanskje drev gårdsarbeid i tillegg, var husarbeidet mindre fysisk krevende her.

Nortvedt merket også at mange manglet elementær kunnskap om de positive effektene av fysisk aktivitet.

–Turgåing virket uvant og meningsløst. Enkelte trodde også trening kunne være skadelig om de hadde opplevd støle og verkende muskler i etterkant. Det å oppsøke treningssentre der det også var menn, kunne også oppleves som ubehagelig.

Nortvedt påpeker viktigheten av at kvinnenes utfordringer og ensomhet blir fanget opp av både fastleger og andre som er i kontakt med kvinnene, for eksempel helsesøstre.

–Det å møte helsepersonell med liten kulturell kompetanse, kunne forsterke en forutinntatt skepsis, mens de som hadde opplevd omsorgsfulle holdninger, fikk håp gjennom å bli sett og trodd, sier Nortvedt.