Alt på ett sted
Stavanger: Per Gausel får stelt sårene sine to ganger i uka på sykepleieklinikken. Han velger det fremfor hjemmesykepleie.
Per Gausel lar øynene gli over det grå gulvet. Han sitter på et
av de to rommene som er avsatt til sykepleieklinikk i den røde
mursteinbygningen på gamle Stavanger sykehus. Her holder
Helsehuset Stavanger til.
– Jeg har lagt gulvene både her og på Stavanger
universitetssjukehus. Det var tusenvis av kvadrat med vinyl og litt
linoleum, sier han.
Nå er det en annen tid. Den ene foten hans er amputert og den
andre har arterielle og smertefulle sår. Tærne er nesten borte.
Han har flyttet seg fra rullestolen og opp i den lange
pasientstolen hvor høyrefoten er lagt klar for service.
Utdannet innen sår
Koordinator og sykepleier med spesialutdanning i sårstell, Rita Bügelmeyer, tar først av de gamle bandasjene. Så sprayer hun på bedøvelsesspray og pakker foten inn i plast for at sprayen skal få to minutter til å virke.
To ganger i uken tar Gausel den en mil lange turen til sykepleieklinikken for å få det viktige sårstellet. Det er vel verdt turen, synes han. Sårene gror bedre etter at han begynte her.
– De som jobber her er utdannet innen sår. Det er en stor fordel for sårtilhelingen. Med hjemmesykepleier ble det mye venting. Jeg visste aldri når de kom, og det er jo litt plagsomt å sitte og vente. Dessuten var det mange ulike å forholde seg til i hjemmesykepleien, mens her er det maks fire forskjellige, medregnet en vikar, så de kjenner både meg og sårene bedre, sier Gausel.
Han understreker at han ikke bebreider de som jobber i hjemmesykepleien.
– De gjorde så godt de kunne, men hadde ikke tilleggsutdanning innen sår, sier han.
Skorpen må vekk
Bügelmeyer tar fram en skrape og drar den over såret på det som
er igjen av stortåen. Det er en curette som hun fjerner fibrin fra
sårhuden med.
– Det er viktig for tilhelingsprosessen, noe som mange ikke
vet, og ofte er redde for å gjøre, sier hun.
Gausel strammer musklene og puster inn og deretter ut med et
lite stønn.
– Jeg kjenner det, men det går bra, forsikrer han og
fortsetter:
– Da jeg først kom hit, sa jeg «Nei, dere må ikke ta vekk
skorpen på såret!», for det hadde jeg lært på
rehabiliteringsopphold på sykehjem. Men det viser seg at det skal
man gjøre. Da hjemmesykepleien stelte sårene, følte jeg at jeg
kunne gjort det like godt selv. De tok heller ikke vekk skorpene,
så betennelsen under fikk utvikle seg.
Medisinsk honning
Etter skraping smører Bügelmeyer sårene med en antibakteriell sårgelé som hindrer uttørking, og setter på nye bandasjer.
– Ellers smører vi en del med medisinsk honning. Mange vet ikke hvor effektivt det er i sårbehandling, sier hun, men understreker at da må det være av et spesielt merke.
Gausel er ferdig og drikker den siste slurken av pappkruset med kaffe. Han har blitt mer bevisst på god sårbehandling. Sist han var innlagt ved Universitetssjukehuset, sa han ifra:
– Jeg fikk med i epikrisen fra sykehuset at «pasienten nektet å behandle såret her». Jeg ville behandles på sykepleieklinikken i stedet, humrer han før han løfter seg ned i rullestolen og triller hjem igjen.
Ernæring, diabetes og KOLS
Sykepleieklinikken har fått midler til å videreutvikle
tjenesten, så ernæring og diabetes står på planleggingslisten. Den
såkalte KOLS-kofferten videreføres i kommunen med prosjektmidler
fra helsedirektoratet. De skal kartlegge om avstandsoppfølging av
KOLS-pasienter skal kunne bli en del av behandlingstilbudet ved
sykepleierklinikken. Etter at Sykepleien var på besøk, begynte det
enda en sykepleier ved Helsehusets velferdsteknologiavdeling, som
skal ta seg av dette.
Pasientene blir for det meste henvist fra sykehus, sykehjem
eller fastlege, men kan også søke selv, gjennom sitt helse- og
sosialkontor. Klinikken har vært i drift siden januar 2014, og er
en del av Stavanger Helsehus, som startet samtidig.
– Denne uken har vi hatt 35 oppdrag. Det har økt fort, fra tre
dager i uka i januar 2014 til fem dager i uka fra høsten 2014. Vi
regner med å vokse enda mer fremover, sier Bügelmeyer denne
fredagen i januar 2016.
Til å begynne med tok sykepleierne inn så mange pasienter de
klarte og stod til og med over lunsjen i perioder for å vise at det
var behov for dem. De besøkte sykehus og sykehjem og viste seg fram
så godt de kunne innimellom pasientbehandlingen. Da var det bare en
sykepleier på jobb om gangen.
– Nå jobber vi i team med to sykepleiere på vakt samtidig. Det
er bedre, sier Birthe Sæle Håland som er makkeren til Bügelmeyer i
dag.
– Vi planlegger å jobbe mer i tverrfaglige team med de andre
avdelingene her på huset etter hvert, legger Bügelmeyer til.
Savner lege og forskrivningsrett
– Synes ikke pasientene det er mer behagelig å få
hjemmesykepleie fremfor å reise hit?
– Ingen har klaget på det. Vi får mye tilbakemeldinger på at de
liker at det er færre personer å forholde seg til, og vi blir godt
kjent med dem som kommer. Her er også lite ventetid. Dessuten
ligger vi nær sentrum, slik at pasientene kan kombinere det med en
bytur eller handling. Meningen med hele Helsehuset er jo å gjøre
innbyggerne mer aktive i egne liv, sier Bügelmeyer.
– Noe dere savner her?
– En lege, sier de de to sykepleierne i kor.
Men de har et godt samarbeid med hudavdelingen på
Universitetssykehuset hvor de kan ringe når de står fast rundt
faglige spørsmål.
– Hva med forskrivningsrett til enkelte legemidler?
– Ja, det hadde vært fint. For eksempel på bedøvelsesspray og
lokal kortisonbehandling. Da kunne vi satt i gang behandling uten å
vente på godkjenning av lege. De fleste pasienter har resepten med
seg når de kommer. Men i de tilfellene de ikke har det, kan det ta
uforholdsmessig lang tid å få resept på noe vi ser det er behov
for. Fastlegene er ikke alltid like enkle å få tak i.
– Møter legene pasientene for vurdering før de skriver ut
resepten dere forslår?
– Nei, sier både Håland og Bügelmeyer.
Fra silo til samhandling
Helsehuset har flere avdelinger. Foruten sykepleieklinikken, er
der en frisklivssentral med pårørendekoordinator,
psykologtjenester for unge og voksne opp til 40 år, forebyggende
hjemmebesøk til de over 80 år, avdeling for velferdsteknologi og
utviklingssenter for hjemmetjenester og sykehjem.
– Primærhelsemeldingen sier helsevesenet skal gå fra silo til
samhandling. Det er det vi gjør her. Flere samarbeidsprosjekter på
tvers av avdelingene er under planlegging, forteller Ingvill Moen
Hovlund, virksomhetsleder på Helsehuset.
Det har hun vært siden i fjor sommer da Helsehuset gikk over fra å være et prosjekt til å bli et permanent tilbud. Helsehuset er nå en del av Stavanger kommunes store satsning «Leve hele livet»:
– Vi skal være knekken ut av helsetjenesten, og driver derfor mye med forebygging på de andre avdelingene, sier Hovlund.
Likevel har nok sykepleieklinikken, som hovedsakelig driver med behandling, kommet for å bli.
– Vi har veldig god effekt av de tjenestene. Dessuten er det store gevinster for pasientene. Klinikken er brukervennlig, gir større frihet, og det er ingen grunn til at pasienter som selv kan komme seg til behandling skal sitte hjemme og vente på hjemmesykepleien, sier Hovlund.
Hun er mer bekymret over hvordan de kan få vist den gode effekten av forebyggingstiltak.
– Forebygging er vanskelig å måle i tall, sier hun.
Må smøre brødskiva si sjøl
Sykepleieklinikk kan være en billigere driftsform enn
hjemmesykepleie, men Stavanger kommune har ikke målt det foreløpig.
– Vi må tenke annerledes om egen helse fordi vi vil mangle folk
i helsetjenesten i framtida, og Stavanger går en mer ustabil
økonomisk tid i møte på grunn av sviktende skatteinntekter. Derfor
blir for eksempel hverdagsrehabilitering en større del av
hjemmesykepleien. Folk må trenes i å ta på seg støttestrømpene,
smøre brødskiva si og gå til bussen sjøl. Det blir en ny måte å
organisere tjenesten på, hvor det kan bli økte utgifter i starten
på hver pasient, men mindre etter hvert, sier Hovlund.
Største delen av aktivitetene på helsehuset blir finansiert
gjennom prosjektmidler.
– Mye av tiden min går med til prosjektsøknader, men den jobben
deler vi på her på huset, sier
Hovlund.
0 Kommentarer