Prestetjeneste i et flerkulturelt samfunn

Sykepleien presenterer samtalepartneren ved prestetjenesten på St. Olavs Hospital i en artikkel i nr. 2-2016 og på sykepleien.no 10. februar (« Sjelesørger uten gudstro»).

Sykehusprestene Guttorm Eidslott og Olav Nordengen ved Sykehuset Innlandet responderer på dette oppslaget på sykepleien.no 11. mars (« Sykehusprest er en profesjon»). Det gir meg anledning til å komme med noen kommentarer.

Fler-religiøs prestetjeneste siden 2010

På St. Olavs Hospital har vi siden 2010 hatt en «fler-religiøs» prestetjeneste. Da ansatte vi en kulturkonsulent med bakgrunn fra det muslimske miljøet i Trondheim. Kulturkonsulenten har en rolle overfor pasienter og pårørende med innvandrerbakgrunn og pasienter og pårørende med muslimsk bakgrunn. Dette kommer som et supplement til det arbeidet sykehusprestene gjør overfor den samme målgruppen. I 2015 ansatte vi en «sekulær» samtalepartner i et vikariat. Vi ønsker å kunne gi et samtaletilbud til pasienter og pårørende som trenger samtale om åndelig/eksistensielle spørsmål og som ikke ønsker å snakke med en prest. På denne måten ønsker vi å vise at vi tar den livssynsmessige pluralismen i samfunnet på alvor.

Prestetjenesten på St. Olavs Hospital ivaretar sykehusets psykososiale akuttberedskap. Vi tilbyr samtaler, ritualer, nærvær og medmenneskelig støtte. Vi er opptatt av at denne tjenesten skal være for alle. Sykehusprestene på St. Olav er beredt til å snakke med hvem som helst når som helst. Erfaringen vår er at ikke alle ønsker å snakke med en prest. Det hører vi også at sykepleierne sier når de anbefaler oss til pasienter og pårørende. Derfor har jeg som leder av prestetjenesten i samråd med sykehusledelsen funnet det naturlig å prøve ut en ordning med en samtalepartner som ikke har noen religiøs tro.

Det er fortsatt slik at en sykehusprest til enhver tid er tilgjengelig. Omtalen av samtalepartneren som «sjelesørger» er en journalistisk vinkling som jeg ikke kjenner meg igjen i. Det er helt bevisst at samtalepartneren hos oss omtales som nettopp samtalepartner. Gjennom samtalepartneren tilbyr prestetjenesten en samtaletjeneste uten en religiøs horisont, i tillegg til den sjelesorg som sykehusprestene tilbyr.

Kompetanse

På St. Olavs Hospital er vi opptatt av at kompetansen som kreves for å være ansatt i prestetjenesten for den som ikke er prest (for eksempel diakoner), må være på samme nivå som for sykehusprester. Da vi hadde ledig stilling i mars 2015, ble den utlyst som stilling for sykehusprest/sykehusdiakon/samtalepartner, med kompetansekrav som ordinert prest, vigslet diakon eller annen relevant utdanning på mastergradsnivå. Sykepleie var ikke nevnt. Det er ikke samtalepartnerens sykepleiekompetanse som har hatt betydning ved ansettelsen, men hennes kompetanse innenfor rådgivningsvitenskap.

Journalisten i Sykepleien framhever at samtalepartneren er sykepleier, noe som kanskje ikke er så unaturlig i et fagblad som Sykepleien. Men sykepleie er ikke en tilstrekkelig kvalifikasjon for å være samtalepartner i prestetjenesten, heller ikke på St. Olavs Hospital. Leder av Presteforeningen sier i artikkelen at «Prestekompetansen kan ikke erstattes av en 3-årig utdanning.» Det er helt på linje med det vi tenker på St. Olav.

Forbønn

I artikkelen blir det framhevet at samtalepartneren kan be for pasienter selv om hun ikke selv har en gudstro. Praksis på St. Olav er at det i situasjoner hvor det er aktuelt å be for pasienter, skal samtalepartneren tilkalle en sykehusprest-kollega. Det er ikke innenfor samtalepartnerens arbeidsoppgaver å utføre religiøse ritualer. Noen ganger er likevel situasjonen slik at noe må skje der og da. Da kan samtalepartneren lese en bønn, hvis pasienten ber om det. Slik forhåpentligvis alle som arbeider på sykehus vil kunne gjøre på forespørsel fra et menneske i nød.

Profesjonsforståelse

Eidslott og Nordengen har et poeng når de peker på at profesjonsforståelsen for sykehusprester blir utfordret. En samtalepartner er noe annet enn en sykehusprest. Når samtalepartneren i artikkelen omtales som både sjelesørger og forbeder bidrar det til å forvirre. En samtalepartner uten religiøs tro ansatt i prestetjenesten er noe nytt. Som samtalepartner på disse premissene tilbyr hun noe annet enn sjelesorg og bønn. Samtalepartnerens tjeneste må få anledning til å utvikle seg på sine egne, sekulære premisser. Sykehusprestens profesjon trues ikke når rollene holdes atskilt. Heller ikke samtalepartnerens.

På bakgrunn av den andres tro og livssyn

På St. Olavs Hospital ønsker vi å videreutvikle en prestetjeneste der pasienter blir betjent ut fra sin tro og livssyn. På den måten ivaretar vi Eidslott og Nordengens anliggende, når de sier at «en viktig rolle for sykehusprester er faktisk å legge til rette for at pasienter blir betjent ut fra sin tro og livssyn.» Ved å inkludere flere religioner og livssyn i prestetjenesten bidrar vi til å legitimere både vår egen og andres tradisjon. Jeg tror ikke «tro, håp, mening og nærhet til det hellige» som kilder til helse, som Eidslott og Nordengen nevner med referanse til Per Fugelli og Benedicte Ingstads bok «Helse på norsk», blir mindre nærværende og tilgjengelig på sykehus med en fler-religiøs prestetjeneste. Så vidt jeg vet fungerer dette bra i andre land i Europa og Nord-Amerika.

Jeg tror at pasienter og pårørendes behov for åndelig/eksistensiell samtale og tilnærming vil blir mer synlig og alminnelig med en fler-religiøs prestetjeneste. Det vil kanskje kunne oppleves enklere for sykepleieren å foreslå samtale med prestetjenesten hvis hun eller han vet at det der finnes kompetente fagpersoner med og uten både prestetittel og gudstro.

En integrert prestetjeneste i et flerkulturelt samfunn

Det er mitt inntrykk at sykehusprester og -diakoner i prestetjenestene på norske sykehus har høy faglig kompetanse og nyter stor tillit. Hvorfor skal vi da endre tjenesten? Etter min mening er det naturlig at prestetjenesten utvikler seg og finner sin plass i et samfunn i endring. Pasienter med annet livssyn og annen kulturbakgrunn trenger også å bli møtt på sine åndelige/eksistensielle utfordringer på egne premisser av kompetente fagpersoner. På St. Olavs Hospital samler vi nå erfaringer. Vi ønsker å finne ut hvordan et muslimsk og et sekulært samtaletilbud integrert i prestetjenesten fungerer.