Vi leker butikk

Det er personalmøte, og vi har fått kake av ledelsen. Den utsendte rådgiveren forteller oss at bakgrunnen for kakeinnkjøpet er at etter flere år med røde tall er regnskap og budsjett i balanse og avdelingens tall er grønne. «Åh ja», sier vi og for­syner oss med marsipankake.

I stillheten som oppstår der ­applausen var forventet å fylle­ rommet, forsøker rådgiveren å forklare hva det er vi har gjort som har bidratt til denne gunstige­ økonomiske situasjonen som har rettferdiggjort kakekjøpet. Men applausen uteblir fortsatt. Da skyter fagutviklingssykepleieren inn, som en mediator mellom oss hvitkledde og sivilistene fra ledelsen: «De bryr seg ikke i det hele tatt. Men de er glade i kake, altså.» 

Og det er helt sant; vi bryr oss ikke. Kanskje burde vi bry oss, men jeg kjenner en dyp glede over at jeg, i New public managements tidsalder, er i en posisjon der jeg ikke er pålagt å tenke på tallenes farge. For mens legene skal telle DRG-poeng, kode og rapportere, kirurgene skal hanke inn de lønnsomme pasientene og hjemme­sykepleierne må operere med stoppeklokker og pleie etter vedtak, føler vi pleiere på min avdeling oss fortsatt frie til å yte omsorg etter egne faglige vurderinger uten å leke butikk­leken eller stå til ansvar overfor et regneark.

New public managements styringsprinsipper ble innført for å effektivisere offentlig sektor.­ Ved å etterlikne forholdene i ­privat sektor, tenkte man at driften automatisk ville bli mer kostnadseffektiv. Dermed skapte­ man konkurranseliknende forhold ved å privatisere, konkurranseutsette, stykkprisfinansiere og inn­føre bestiller-utførermodeller. Det ble lagt et økt press på ledere­ til å drifte kostnadseffektivt, og ­kravene til budsjettdisiplin og lojalitet oppover ble økt. Grønne tall skulle­ være et mål i seg selv.

Ingenting tyder på at vi har spart noen penger på dette. Derimot har byråkratiet vokst; de som skulle bruke tid på å behandle ­pasienter, bruker stadig mer tid på å rapportere, dokumentere og kode. I styrene har økonomene erstattet legene, og økonomiske vurderinger legger premisser der det før var fagligheten som rådde grunnen. Operasjonsbenkene ryddes for de lønnsomme kne­operasjonene, mens de som kanskje burde ha ligget der må vente, for vi trenger jo pengene ... 

Alle andre enn økonomene skjønner inderlig vel at vi leker butikk. Å drive helse og omsorg i en velferdsstat kommer aldri til å lønne seg. Det er ingen inntekter. Vi driver ikke et helsevesen for å tjene penger, vi gjør det fordi det er noe vi må. Vi konkurrerer ikke, vi spiser alle fra det samme budsjettet. Det er bare monopol­penger som flyttes fra pult til pult. 

Vi spiser kaka i ro og mak enn så lenge. Men vi skal ikke glemme hvilken verden den kommer fra. For vi forsøker å redde liv og helse styrt av en gjeng som tror de spiller monopol, og det er ikke sikkert vi burde finne oss i det i lengden. Vi burde faktisk bry oss.