Den livløse jenta i vannet

Juli 2011:

Alt blir brått stille.

Det er som om alt rundt meg forsvinner: Lydene, tiden, hele badelandet. Ei lita, livløs jente har blitt løftet opp fra bassenget og nærmest lagt rett foran føttene mine. Jeg slipper hånden til min egen treåring. Glemmer også ham fullstendig.

Mannen min passer på ham. Det får jeg vite i ettertid, da tankene og mammasamvittigheten kommer tilbake. Der og da er alle sanser rettet mot den vesle, våte pikekroppen foran meg.

Ingen respirasjon, ingen puls, huden er kritthvit.
Øynene har en geléhinne over seg. Neglene er blå. Det er neglelakk.
Jeg vet instinktivt hva jeg må gjøre.

Gjennoppliving

Jeg sier jeg er sykepleier, og overtar komprimeringene fra henne som har løftet jenta ut av vannet og alt er i gang med gjenopplivingsforsøk.

En annen kvinne – hun viser seg å være sykepleier som meg – tar innblåsinger. En badevakt kommer til, men han vil starte førstehjelpsprosedyre fra starten av, så vi skyver ham vekk.

Dette er alvor.

Jeg føler meg naken og hjelpeløs som aldri før.
Etter uendelig lang tid – i realiteten neppe mer enn tjue minutter – kommer ambulansen. Den kjører helt fram og så av sted med jenta, som nå er ved bevissthet.

Jobben min

Lydene kommer tilbake, og jeg hører folk rundt meg si at jeg er en helt. Jeg føler meg ikke som noen helt. Jeg føler noe helt annet. 
Jeg bør snakke med noen. Få bearbeidet opplevelsen, men det skjønner jeg først senere.

«Det er jo jobben din, så det takler du», sier de. Men i en slik setting – på familietur med viltre unger ved en bassengkant, i ferd med å pakke sammen og dra hjem – er man ikke nødvendigvis beredt. Det er noe annet på jobb, med kollegaer, team og hjelpemidler i nærheten. Jeg er faglig trygg, handler uten å nøle, det sitter i ryggmargen. Men følelsesmessig er guarden nede.

Taushetsplikt

Etterpå kjører jeg til sykehuset for å høre hvordan det går med jenta, men blir møtt av taushetsplikten. På en lapp skriver jeg en hilsen med fargeblyant, legger ved et kosedyr min datter på sju nettopp har kjøpt og ber sykehuspersonalet gi det til jentas familie.
Etter en stund får jeg en melding fra moren. Den kommer med et bilde av jenta: «Våken, sittende i sengen. Hun er helt fin.»

Da kommer tårene. 

Noen måneder senere drar jeg og hun som hadde funnet jenta i vannet, på besøk til familien. Badelandet betaler reise og opphold. Det er så fint å se jenta leke etter å ha opplevd henne klinisk død. 

Jeg skjønner at det ikke er jeg som er et offer her, men du kan bli del av et traume når du er første person ute.

Hedret

Norsk livredningsselskap hedret meg for innsatsen den gangen, og i dag er jeg ikke i tvil om at jeg vil kunne handle om jeg havner i en liknende situasjon igjen. Jeg vil dog da ta bedre vare på meg selv etterpå. 

Et halvt år etter hendelsen går jeg på en smell og er sykemeldt en måned. Det tar et helt år før jeg finner en plass til historien. 
Jeg vil oppfordre andre som måtte oppleve noe slikt til å søke hjelp dersom de er det minste i tvil om sin egen reaksjon.