Mannen i treet

Februar 2012:

Som nyutdannet sykepleier var min store skrekk å havne i en akutt situasjon. Jeg visste rett og slett ikke om jeg kom til å takle det. Kontrollerte situasjoner er nå én ting, men hva når man er alene og ikke på jobb? 

En nydelig vintersøndag, noen få måneder etter at jeg fikk min autorisasjon, får jeg svar. 

Jeg bor nær kysten og har frihelg, så jeg snører sekken og går mot en vik hvor jeg får fred i kropp og sinn. Jeg setter meg ned, skreller appelsinen min og nyter synet av hav og klipper. 

Da hører jeg noen rope ordene jeg er så engstelig for å høre: «Er det helsepersonell her?»

Situasjonen er her

Jeg rekker ikke å tenke. Jeg bare løper mot stemmen og sier jeg er sykepleier. Mannen peker opp mot klippene og sier at noen akkurat har falt utenfor. Nå henger han etter ankelen i et tre. Det er langt og bratt opp dit, men adrenalinet kicker inn. Hjernen er tom. Jeg husker likevel at jeg da tenker: «Nå er den her, situasjonen jeg har fryktet.» 

Da jeg kommer frem, ser jeg raskt at det er alvorlig. Lungevæske renner fra munnen. Pusten hans er stakkato. 
Jeg kan ikke få ham ned alene, uten at han vil falle videre. 

Tøff opplevelse

I etterkant husker jeg ikke nøyaktig tingenes gang, men jeg bruker kunnskapen min på korrekt måte. Jeg tar ledelse, koordinerer og delegerer. Jeg sitter ved siden av ham til helikopteret ankommer. 

Dessverre omkommer han på stedet, men han var i alle fall ikke alene uten ei hånd å holde i. 

Det var en tøff opplevelse, men den ga meg samtidig en ny trygghet. Kunnskapen var på plass da jeg trengte den.