På vei mot et positivt syn på formidling?

Jeg kommer alltid til å huske mars 2011. Jeg hadde bare jobbet som doktorgradsstipendiat i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo i noen måneder, og var fersk og uerfaren.

Fredag 11. mars klokken 06:46 norsk tid ble Japan rammet av et kraftig jordskjelv med styrke ni på Richters skala. Skjelvet forårsaket en 15 meter høy tsunami. Ødeleggelsene fra naturkatastrofen var enorme, og omtrent 20 000 mennesker døde som følge av katastrofen. Da det ble kjent at tsunamien også hadde skadet Fukushima-kraftverket, endret verdens oppmerksomhet seg betraktelig.

Jeg er kjernefysiker med fokus på kjernekraft, og plutselig sto jeg i den litt rare situasjonen å være «ekspert» på det som skjedde på østkysten av Japan. Mobilen begynte å ringe. Jeg la vekk min egen forskning og grep mobilen. Jeg gravde meg ned i de kildene jeg anså som mest troverdige til å kunne gi svar på hva det var som egentlig foregikk, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å svare på alle mulige spørsmål.

På dypt vann

Det var tilfeldig at jeg endte opp med å formidle. Fukushima-ulykken skjedde, jeg ble kastet uti det, og jeg likte det. Men hva om ulykken ikke hadde skjedd?

Hva om jeg hadde latt være å ta mobilen? Jeg kunne sagt at jeg må bruke tiden min bare på den forskningen jeg er ansatt til å gjøre. Det er ikke jeg – den ferske stipendiaten – som skal uttale meg om Fukushima.

Det jeg raskt innså, var at selv om det finnes dem som har mer kompetanse enn meg på de aktuelle fagområdene, kunne jeg veldig mye mer om kjernekraft, ulykker og ioniserende stråling enn gjennomsnittsnordmannen. Hvis jeg ikke snakket, ville kanskje noen som kunne mye mindre, spre feilinformasjon og frykt. Ville jeg være med på å tillate det?

– Gi litt blanke

Vi akademikere er kanskje litt feige når det kommer til formidling. Det vil alltid være noen som kan mer, og det vil garantert være detaljer som ikke kommer med når et helt fagfelt skal inn som et avsnitt i en avisartikkel. Mine erfaringer er likevel i hovedsak gode, og jeg har opplevd å få sterk støtte fra kollegaer. Dessverre har jeg hørt nok av historier om det motsatte, og jeg kan forstå at enkelte kvier seg for å snakke med pressen eller formidle på annet vis.

Jeg skulle likevel ønske at flere kunne gi litt blanke – så vil man kanskje med tiden få en kultur for formidling der man oppmuntrer hverandre.

Den personlige forskeren

Etter Fukushima-ulykken opprettet jeg en rosablogg «om kjernefysikk og forskning og sånn». Denne bloggen har utviklet seg fra å være et sted der jeg fikk utløp for frustrasjon over folks strålingsfobi, til å være et sted der jeg deler opp- og nedturer på veien mot en fullført doktorgrad. Plutselig har jeg innsett at det ikke bare er mulig å formidle forskningsresultater, men også selve forskningsprosessen. Denne personlige formidlingen kan virke motiverende for andre som er i samme eller liknende situasjon, men kanskje viktigst av alt har jeg erfart at det å være personlig, har «menneskeliggjort» meg som forsker – noe som åpner for dialog. Når vanskelige og kanskje kontroversielle temaer skal formidles, er dialog viktig. Vi ønsker ikke at folk skal gå i forsvarsposisjon eller gå i vranglås med ideer som er feil, og ende opp med å gjøre dårlige valg for seg og sine.

Formidling som samfunnsoppdrag

Formidling tar tid. Per i dag blir man «straffet» for å formidle, i og med at en som bruker halvparten av tiden sin på å formidle, kun vil ha halvparten så mye tid til å forske. Når alt kommer til alt, skal det mye til for at en med halvparten så mange publikasjoner får jobb fremfor en som har brukt all sin tid på forskning, og null på formidling.

Så hvorfor gjør da jeg det? Det er et godt spørsmål som jeg til stadighet må stille meg selv. Jeg har kommet frem til at da jeg hørte om Fukushima-ulykken, kjente jeg mye på at formidling var en del av mitt samfunnsoppdrag som forsker. Folk var redde for stråling, jeg hadde kunnskap og var – og er – lønnet av deres skattepenger. Videre har jeg kommet frem til at jeg synes det er givende å forklare mitt eget, sære fagfelt på en slik måte at «vanlige» folk forstår hva det handler om. Dessuten tror jeg at det å formidle, faktisk gjør meg til en bedre forsker.

Mot en endring

Jeg har i det siste merket en viss, positiv holdningsendring til formidling på universitetet. Formidling omtales positivt, og det er nylig opprettet et eget kurs der studenter lærer å formidle (MNKOM ved UiO). Det er bra fordi det lærer opp en ny generasjon med formidlere. I tillegg gir det et viktig signal om anerkjennelse av at formidling ikke er noe som kommer av seg selv. Det er endring i riktig retning, men det er på langt nær nok!

Formidling er viktig for allmennopplysningen, og det er viktig for rekrutteringen av kommende forskere. Som forskere har vi et ansvar, men i dag er det dessverre mest slik at de som ser bort fra dette ansvaret, blir belønnet. Kanskje det bare er slik at endring tar tid? Jeg håper det er det som er tilfellet, og at også gode formidlere snart vil bli belønnet.