Uenighet – konflikt eller kompetanse?

Hvorfor holdes uenigheten internt og innenfor låste dører? Det er fristende å spørre, som Sigvart Dagsland synger; – Ka e du redd for? Er det redsel som hindrer ledere og vanlig ansatte innen psykisk helsefeltet å diskutere uenighet offentlig?

Moderne munnkurv

Hva vil skje hvis alle går i flokk og tror på alt som blir sagt, og der konsensusfellesskap blir det riktige? Hvordan vil det gå hvis kritiske spørsmål blir stanset, avfeid og ikke undersøkt eller reflektert over? Er det en god arbeidsplass, hvis uenigheten undertrykkes og den bare må boble under trykk? Svaret på dette retoriske spørsmålet er selvsagt «nei» og ikke bare er taushetsukulturen med på å konservere systemer som ikke fungerer hensiktsmessig og godt, det kan også føre til farlige, krenkende og livstruende situasjoner for pasienter.

Taushetsregimene fungerer som en moderne munnkurv. Når ledere skal ha uttalt til ansatte og til enkelte fra brukerorganisasjonene at kritiske medieoppslag kan føre til at det blir vanskelig å rekruttere og at det kan gjøre at folk vil vegre seg for å oppsøke helsetjenestene, er det noe som skurrer.

Media i låste rom

Media er viktig for å belyse både godt og galt innen helsetjenesten, og for å la allmennheten ta del i debatten. Hvis det ikke var for media og en undersøkende journalist i Stavanger Aftenblad, ville neppe den omfattende bruken av tvangsmidler ved Helse Stavanger blitt kjent for allmennheten. Medias søkelys kan ha bidratt til at det nå arbeides iherdig for å redusere tvangsmiddelbruken ved sykehuset.

En annen sak hvor vi kan finne likhetstrekk, er i saken om «glassjenta». En ung jente tok kontakt med Stavanger Aftenblad og fortalte fortvilet om behandlingen hun fikk i barnevernet. Det kommer mange tips om barnevernssaker til nyhetsdeskene og ofte legges de til side, men akkurat i denne saken begynte journalistene å grave. Resultatet ble tidenes mest omfattende norske avisreportasje.

Vi trenger media og de gravende journalistene som tør stille spørsmålene som kan bidra til å forbedre tjenestene. Vi trenger at de løfter frem og gir spalteplass til andres stemmer enn sykehusledelses «First House-striglede» budskap. Så kan helseforetakene like det eller ikke, men media er viktig for å skru på lyset i de låste og mørke rommene.

Burde varslet!

I Stavanger Aftenblads reportasje om glassjenta kom det frem at det ved flere behandlingssteder, og mellom ansatte, var tanker om at behandlingen gikk ut over pasientsikkerheten. I Stavanger Aftenblad 27. februar uttalte avdelingsleder Lars Conrad Moe ved Barne- og Ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) i Helse Vest: «I ettertid er det berettiget å spørre om vi burde ha meldt fra om denne saken til tilsynsmyndighetene allerede mens «Ida» var i Stavanger i noen måneder sommeren 2014. Videre sa han: «Av og til er vi kanskje mer opptatt av samarbeidspartnerne våre enn av individet. Og det blir ikke bedre samarbeid av å melde samarbeidspartnerne til tilsynsmyndighetene».

Han har helt rett i at samarbeidsklimaet ikke nødvendigvis blir bedre når man varsler. Men som ansatt plikter man å varsle tilsynsmyndighetene om forhold som kan gå ut over pasientsikkerheten, og det er tilsynsmyndighetens oppgaver å undersøke dette.

Den livsviktige åpenheten

Ytringsfrihet er livsviktig, også i psykiatrien. «Hvis det er et sted det er behov for varslere og økt innsyn, så er det i psykiatrien», skrev redaktør Lars Helle i lederen i Stavanger Aftenblad 5. mai 2015.

Det er sjelden vi ser sykepleiere, vernepleiere eller ansatte i NAV eller barnevern uttale seg i mediene. Ansatte i helse- og omsorgstjenestene har sterke, og ofte brukernære, stemmer som virksomhetenes medie- og kommunikasjonsstrategi ikke bør kneble. I praksis er det allikevel dette som skjer. Det allmennheten får høre om, er gjerne et glanset budskap ledelsen og kommunikasjonsavdelingen har laget i fellesskap.

For nåde den ansatte som trosser kommunikasjonslinja og som åpent går ut og forteller om kritikkverdige forhold! Da risikerer man ikke bare at ledere i helseforetaket finner frem «big guns», men også at kolleger på gulvet vender en ryggen. Taushetsukulturen er et strukturproblem som forgrener seg nedover i organisasjonen.

Slik gjør vi det hos oss

For du kjenner vel konsensuskulturens lille mantra, det livsfarlige «det er slik vi gjør det her hos oss», som sniker seg inn i en helsearbeiders hode fortere enn hen egentlig vil innrømme det selv?

Uenighet, ytringsfrihet og pasientsikkerhet

Optimalt sett burde sykehusledere legge til rette for systemer som oppfordrer til diskusjon og uenighet. Da, og først da, er det reelle muligheter til å forbedre strukturer og tjenester. Historiene til pasienter, pårørende og ansatte på gulvet må lyttes til, de må bli trodd og det de sier må få betydning for hvordan tjenestene skal utformes. Transparente systemer og åpenhet er en forutsetning for ytringsfrihet og pasientsikkerhet.

Saken ble først publisert i Stavanger Aftenblad før den kom på trykk i siste utgave  Psykisk helse og rus 2–2016 som utkom med Sykepleien 11. august. Vil du lese flere saker innenfor ulike fagområder, finner du en oversikt over alle fagbladene på våre hjemmesider.