De som ser døden i øynene

Selv husker han så altfor godt en kald, liten barnehånd.

Det er noen år siden nå. Kjetil Moen var på vakt som nyutdannet sykehusprest. Det hadde vært en ulykke. Et barn var omkommet og var så ille tilredt at foreldrene kun fikk se en arm som stakk frem fra under et laken.

– Jeg klemte mine egne barn ekstra godt da jeg kom hjem den kvelden, minnes han.

– De kjentes så varme og så levende. Det var som om livet ble forsterket av opplevelsen jeg hadde hatt på jobb.

Reagerer forskjellig

Dette, og andre krevende situasjoner i embeds medfør, gjorde at Moen oppsøkte veiledning og samtaler for å bearbeide og lære av egne opplevelser. Han var også ute av feltet noen år og jobbet i mindre relasjonsintense yrker.

– Det kan ha vært en respons på rystende opplevelser jeg hadde. Men folk reagerer forskjellig. Jeg kjente uansett på følelser hos meg selv som gjorde meg interessert i hva dette gjorde med andre.

Noe eksistensielt står på spill

Moens personlige reaksjoner vekket en faglig interesse i ham, og 9. september i år disputerte han ved Universitetet i Stavanger for doktorgradsavhandlingen titulert Death at Work. An interpretation of biographical narratives of professionals in end of life care.

Gjennom såkalte biografisk-narrative dybdeintervjuer med sykepleiere, leger og sykehusprester har han utforsket hva det gjør med helsearbeidernes selvforståelse å bli konfrontert med andres død. Intervjuobjektene jobbet på intensivavdelinger og i palliative team i Norge og USA.

– Vi ser at det står noe eksistensielt på spill, også for den profesjonelle parten, forteller han.

Det dreier seg ikke, slik man kanskje skulle tro, primært om «memento mori» – at man blir minnet om egen dødelighet. Ifølge Moen er det andre perspektiver som dominerer.

– Informantene fortalte at dette gjorde noe med deres syn på seg selv som sosiale og moralske vesener. Døden kjennetegnes av å være irreversibel, og mange snakket om følelser av skyld og ansvar overfor døde og pårørende.

Karlas skyldfølelse

Som eksempel nevner Moen historien til «Karla» – intensivsykepleier og en av tolv helsearbeidere han har dybdeintervjuet.

Karla kom stadig tilbake til spørsmålet «kunne jeg gjort noe annerledes?». I samtalene trakk hun frem en episode som hadde hjemsøkt henne med skyldfølelse: En kvinne hadde sagt at hun ville være ved sin manns side når han døde, men akkurat idet døden inntraff, hadde Karla tatt med familien til et naborom for en samtale.

– Ingen kan forutsi nøyaktig når døden kommer. Så langt jeg kan bedømme gjorde ikke Karla noe feil, men det endelige ved døden aktualiserer og forsterker en ansvarsfølelse hos mange.

Hjemsøkt

Daglig møter helsearbeidere døden ansikt til ansikt – nærmest bokstavelig talt.

– Mange nevnte blikket – den sterke opplevelsen av å ha sett døende inn i øynene, sier Moen.

En lege han intervjuet, fortalte om en 15 år gammel gutt som holdt øynene fast i ham før en operasjon. Gutten klarte seg ikke, og blikket hadde forfulgt legen siden.

Andre slitet med følelsen av å ha veket unna.

Sykepleieren «Anne» hadde for eksempel kommet inn til en pasient med så stor dødsangst at Anne ikke orket å være i rommet. Hun gikk derfor ut etter et glass vann til pasienten, og da hun kom tilbake, var vedkommende død. Episoden lå tretti år tilbake i tid, men hjemsøkte henne fremdeles.

– Andre igjen ga uttrykk for dårlig samvittighet for at arbeidet med døende kan gi dem noe tilbake. De får en positiv opplevelse av å gjøre noe betydningsfullt og opplevde så at dette ikke er en helt legitim følelse, forklarer Moen.

Kjenner seg annerledes

Flere av dem Moen intervjuet, opplevde det spesielt krevende å snakke om nært forestående død med den som faktisk skal dø.

– De kjente på spenningen mellom det å skulle være ærlig og det å ikke ta fra noen håpet. Flere av informantene ønsket å la pasienten sitte i førersetet når det gjaldt grad av åpenhet og sågar respektere døendes ønske om fornektelse. Andre vektla betydningen av å ikke frarøve pasienter muligheten til å forholde seg aktivt til sin egen død.

Et annet tema som gikk igjen, var hvordan arbeidet ga helsearbeiderne et mer naturlig forhold til døden enn det som er vanlig i kulturen ellers, noe som igjen kunne gjøre at de følte seg annerledes.

– De kunne føle et visst stigma og en avstand til andre utenfor klinikken, forteller Moen.

To sykehusprester han intervjuet, forklarte for eksempel om hvordan de fant det naturlig å arrangere likskue i forbindelse med dødsfall i egen familie og at de fikk negative reaksjoner på dette, da andre medlemmer av familien ikke hadde et tilsvarende naturlig forhold til døden.

– Noen fortalte også om tilbakemeldinger som «hva er du laget av, som kan stå i dette?» De opplevde å bli tillagt noe heroisk eller kynisk, og begge deler kan virke fremmedgjørende.

Trenger møteplasser

Nå håper Moen at hans studie kan fungere som en påminnelse – for både utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere – om at mennesker i relasjonsintense yrker bruker av seg selv og at en helhetlig pasientomsorg må ta hensyn til dette.

– Dette er åpenbart et underkommunisert og underforsket område. Når jeg forteller om studien på konferanser og slikt, er gjerne tilbakemeldingen at «dette snakker vi for lite om».

Moen er opptatt av at det legges bedre til rette for at mennesker som jobber med døende, kan håndtere egne reaksjoner.

– Alle informantene mine rapporterte om betydningen av det kollegiale fellesskapet. At de kjente et slektskap til andre som jobbet med dette. Derfor er det så viktig at man åpner for gode møteplasser og stimulerer til bærekraftige arbeidsmiljøer.