Engel eller idiot?

Musikk: «Quentin» av Strong Suit , lisensiert under CC BY-SA 4.0 .

«Åh, du er en engel!», utbryter hun da jeg kommer inn i rommet, med den koffeinfrie kaffen hun har bedt om, isbiter, en ekstra pute, wifi-instruksjoner, hårføner og i-phone-laderen jeg har brukt de siste 15 minuttene på å lete opp. Smilet mitt stivner idet jeg erkjenner hva det egentlig er jeg driver med.

«Liv», sier jeg til meg selv, «du er ikke en engel, du er en idiot. En velmenende idiot som kaster bort tiden sin og undergraver sin yrkesstands integritet på å hente tulleting til folk som kan hente dem selv, klare seg uten til i morgen eller få hjelp av hvem som helst andre enn en sykepleier.»

Jeg vil jo så klart bare være snill, men det er ikke jobben min å være snill. Jobben min er å observere, behandle, mobilisere, tilrettelegge, bistå, motivere og en hel del annet. Men å oppvarte og lete etter dill er faktisk ikke en del av min stillingsinstruks.

Norske sykepleiere har et renommé for å være snille som engler og usedvanlig hjelpsomme. Vi gjør det meste og sier nei så sjelden vi kan.

"Det er bare ikke helt innafor å ringe på en hjelpepleier når pasienten din kaster opp på gulvet."

I Norge har vi en idé om at vi er en nasjon med veldig små klasseskiller. Vi er alle likestilte og står liksom skulder ved skulder. Vi liker Kongen best når han kjører trikk og spiser pølse. Vi forventer at også milliardærer stiller opp på dugnad for idrettslaget, og vi synes det er litt ugreit når folk velger å betale noen for å vaske gulvet sitt. Vi skal ikke heve oss over andre, men heller dukke litt med nakken. Jeg tror det er akkurat dette som gjør at norske sykepleiere ender opp med å gjøre alt selv i stedet for å delegere alt det forefallende rusket videre til hjelpepleiere, assistenter eller pårørende.

Det er bare ikke helt innafor å ringe på en hjelpepleier når pasienten din kaster opp på gulvet. Vi roper ikke «Kom og tørk» til en assistent. Vi setter sykepleieoppgaven vi kom for til side, gjør det selv og løper heller litt fortere etterpå. Men for hver ting jeg henter, for hver oppvask jeg tar og hvert gulv jeg vasker, for hver grå hårlokk jeg ruller selv i stedet for å delegere til noen under meg, gjør jeg det lettere for helsebyråkratene å fjerne støttestillingene. De gjør at vi slipper å kaste bort tid på alt som ikke er relatert til det vi egentlig skal bruke tiden vår på: pasienter og behandling.

På sykehusene blir hjelpepleierstillingene i økende grad stående ubesatt eller erstattet med sykepleierstillinger. Det spares inn på portører, renhold og kjøkkenpersonale. Og det går fint så lenge det finnes engler som oss som bare gjør alt som må gjøres og fyller alle hullene som oppstår. Men la oss innse dette: Om det er bedre arbeidsbetingelser og økt lønn vi er ute etter, er det sannsynligvis ikke hvor snille vi er som veier tyngst på forhandlingsbordet.