Hvor er sykepleierne?

I nyhetene på TV2 i forrige uke hører vi om den tragiske virkeligheten mange eldre på våre sykehjem må leve under. Denne gangen gjelder det måltidsrutiner, som fører til svært ujevn tilførsel av næringsstoffer i løpet av døgnet og lange sulteperioder. Hvordan kan dette skje? Hvor er sykepleierne på postplan? Hvor er den sykepleiefaglige ledelsen på ulike nivå i sykehjemmene?

Hvor er vår faggruppe?

Man spør i pressen og på tv – hvem har ansvaret? Jeg har ennå ikke hørt noen si at det er sykepleierne. Hvor er vår faggruppe i dag? Hvor har utdanning på høgskole og universitetsnivå ført oss? Hvor har forskning innen sykepleiefaget ført oss? Skulle ikke disse «løftene» (denne «upgrading») når det gjelder utdanningens plassering i utdanningssystemet føre til bedre utdanning? Skulle de ikke føre til styrking av faget til beste for enkeltpasienter og for samfunnet? Skulle det ikke føre til en bedre sykepleie i sykehus, i sykehjem og i hjemmetjenester? Virkeligheten synes å vise det motsatte. Denne gangen er det ernæringsarbeidet som får strykkarakter. Hvordan kan det skje?

Hvorfor sier ingen fra?

Ja, vi vet at bemanningen skjæres ned. Men hvorfor sier ikke ansatte og ledere både på den enkelte avdeling på det enkelte sykehjem fra? Hvorfor brukes ikke lenger en av de mange gode metodene som eksisterer for å beskrive nødvendig tidsbruk for alle de ulike oppgavene som må tas hånd om, for eksempel i en sykehjemsavdeling? 

Hvorfor sier ikke kommunenes fagansvarlige på «rådhusene» fra? Kan vi ikke regne med dem, selv om de også skal ha fagkompetanse på de områdene de har ansvar for, og selv om de, så vel som sykepleiere i utøvende pasientomsorg, vel har en f agetikk, et l ovverk og en v erdighetsgaranti å slå i bordet med?

Les også: Appetittvekkelsen