Tiden det tar

Du kan høre innlegget som podcast her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Det er 20 minutter igjen til previsitt og fortsatt en god bunke med pasientpermer foran meg på medisintralla. Sykepleiestudenten min rusler inn til en ryggpasient med morgenmedisiner mens jeg forsøker, som en god veileder skal, å la henne styre skuta. Men minuttene tikker, og jeg kjenner stresset begynner å bygge seg opp. Hvor lang tid kan det egentlig ta å gi en pasient to paracet og en tramadol?

Og idet jeg begynner å klargjøre medisiner til nestemann mens jeg forbereder en liten tale om viktigheten av å holde et visst tempo, kommer hun ut med et tenksomt blikk. Hun forklarer meg at denne pasienten (som hun ikke lenger omtaler som ryggen på 1002, men ved navn) ikke har forstått hva ortopeden har fortalt ham. Han er engstelig og usikker på hva han har samtykket til og hva slags prognoser han har. Kanskje han trenger en tolk?

Jeg svelger min irettesettende tale og erkjenner at dette er viktig informasjon jeg ikke hadde fått ved å frese inn og si «g od-morgen-har-du-sovet-greit?-hvor-vondt-har-du-på-en-skala-fra-en-til-ti?-her-er-medisinene-dine» som planlagt. Og sånn fortsetter runden; hun snegler seg fra rom til rom, lytter og småprater mens jeg tripper i bakgrunnen og gløtter mot klokka.

Den gamle post-iktale kroken vi har fått rapportert som «gir lite kontakt» kommer i tale. Han er orientert for både tid og sted, men har så lang latenstid at du ville ikke fanget det opp om ikke du satte deg ned ett minutt eller to. Og kanskje må legene vente på oss, men nå kaller vi alle pasientene ved navn, ikke romnummer og diagnose, og vi har langt mer enn kurvetall å rapportere.

Når jeg ser henne sette seg ned ved pasientene med åpent og nysgjerrig blikk og all tid i verden, tenker jeg på filosofen Martin Buber. Buber skriver at vi mennesker forholder oss til menneskene rundt oss på to måter. Vi kan gå inn i en jeg-det -relasjon eller enn jeg-du -relasjon. Den første er preget av at vi vil oppnå noe med relasjonen: Vi skal kjøpe et brød av damen bak disken, og hun blir aldri noe mer enn et det for oss. Motsatt vil vi i en jeg-du -relasjon åpne oss for den andre som et helt menneske, en relasjon som også kan virke tilbake på oss. En ekte dialogisk relasjon. Det er ikke jeg -et som gjør oss til mennesker, mener Buber, men forholdet mellom jeg- et og du- et. Og kanskje trengte jeg en langsom sykepleiestudent for å minne meg på at det ikke er effektiviteten som gjør oss til gode sykepleiere, men akkurat slike møter; et helt jeg som møter et helt du.

På sluttevalueringen tar læreren opp tråden fra den første samtalen:

– Har hun blitt noe raskere, da?

– Tja, sier jeg. – Litt, kanskje ... Men den gode nyheten er at jeg har blitt mye tregere.