Lever drømmen

Fødselsprosessen er jo selve gulrota i jordmoryrket. Og tanken på å få være med på de store øyeblikkene på fødestua har nok tiltrukket meg i størst grad. Helt fra jeg var liten har jeg drømt om å bli jordmor. Nå har jeg levd drømmen i ni år.

Jeg tok jordmorutdannelsen ved Thames Valley University i London. Jeg jobber på en kombinert føde/barsel/gynekologisk avdeling, så jeg er ikke bare på fødestua. Men jobben har et kvinneperspektiv fra A til Å. Jeg synes det er spennende å møte kvinner i alle aldre, livsfaser og familieprosesser.

På en typisk dag har vi de vanlige rutinene våre. Gynekologiske pasienter har hatt eller skal til operasjon. Vi har barneundersøkelser som utføres av gynekolog eller barnelege. Oppfølging av ammende mødre. Journalskriving. Også er det fødselssamtaler og utreisesamtaler. Kjøring av senger. Dette er jo i tillegg en akuttavdeling, så det kommer som regel inn noen i løpet av dagen. I tillegg gir jeg akupunktur. Så kjedelig blir det aldri. Men det hender det kan være litt stille om natten. 
Jeg jobber turnus, og for tiden 80 prosent fordi jeg har små barn. Men jeg er ansatt i full stilling, og det hender jeg tar noen ekstravakter.

Vi har en ganske liten fødeavdeling, så i snitt har vi cirka én fødsel i døgnet. Det er store naturkrefter som råder på fødestua. Og jeg synes det er fantastisk å se hvordan kvinnekroppen fungerer. Å få delta på dette gjør meg ydmyk.

Arbeidsmiljøet er helt fantastisk. Jeg tror faktisk at det er sjeldent bra. Vi jobber veldig godt på tvers av yrkesgruppene. Her står dyktige, flotte og selvstendige barnepleiere side om side med jordmødrene, som alle er faglig flinke og fine mennesker på hver sin måte. Vi er ulike, men det synes jeg bare er positivt. Legeteamet er kjempedyktig. De består av tre kvinner og én mann. Så det er en kvinnedominert arbeidsplass. Men det fungerer veldig godt. Vi jobber også tett med poliklinikken, som ligger vegg i vegg. 

Jobben kan også være krevende. For eksempel å gå fra en abort til en fødsel når det er liten tid til å omstille seg. Noen ganger går fødsler galt, og det er utrolig trist. Det preger oss i lang tid etterpå.
Men det er helt utrolig å se at foreldre som opplever at barnet dør i mors liv, er i stand til å finne en slags mening i det. At de klarer å snakke om det, og går inn i prosessen og møter det. Det beundrer jeg. Noen av de sterkeste møtene jeg har hatt med kvinner er i nettopp slike situasjoner.

Historien sto på trykk i Sykepleier nr. 16/2009.