Uten fasit

– Jobben min er å lindre smerte.

Fakta

Line Bjørne-Larsen, smertesykepleier

Arbeidsplass: Smertesykepleier ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.

Smertesykepleier er ingen egen spesialitet, men med utdanning som anestesisykepleier lærer man om bedøvelse til pasienter som skal gjennom kirurgiske operasjoner, med livredning, både i og utenfor sykehus.

Anestesisykepleiere arbeider primært i anestesi-, operasjons- og postoperative avdelinger. Studiet kvalifiserer i tillegg til arbeid i akuttmottak, ved smerteklinikker, prehospitalt arbeid og transport av akutt og/eller kritisk syke pasienter, deltakelse i krigs- og katastrofearbeid, humanitært arbeid, beredskapstjeneste og i offshorevirksomhet.

Utdanning: Bachelor i sykepleie, Videreutdanning i anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleie

Jeg går rundt på hele Rikshospitalet. På en vanlig dag ser jeg til rundt 15 pasienter. De fleste er nyopererte, men jeg følger også opp medisinske tilstander.

Noen pasienter gjør større inntrykk enn andre. Jeg husker for eksempel en ung mann som hadde vært operert flere ganger og som visste veldig godt hva som fungerte og ikke fungerte for ham. Men de rundt ham var ikke så lydhøre. I stedet for å spørre ham, ordinerte de det de mente var best. Han lå og led, ingen ville lytte til hans erfaringer.

Hvordan mennesker reagerer på smerte, er veldig forskjellig. Noen ligger og vrir seg, på andre synes det nesten ikke at de har vondt. Det å møte så mange ulike mennesker er noe av det jeg liker best ved denne jobben. Smerte er så individuelt, det fins ingen fasit.

Når jeg kommer til en pasient, kartlegger jeg smerten. Jeg spør blant annet hvor og når det gjør mest vondt. Jeg hører også på deres erfaring med smertelindring. I møte med barn kan det hende jeg tar med Rasmus, en bamse jeg for eksempel kan bruke til å vise hva jeg har tenkt å gjøre.

En viktig del av jobben er å berolige pasientene. De kan gjøre mye selv, for eksempel ved å ta kontroll over kroppen sin og å puste riktig.

Jeg forordner ingen ting, men kommer med anbefalinger. Det er leger og sykepleiere på posten som bestemmer. Som regel følger de rådene. Mange av spørsmålene er om bruk av smertepumper. Vi bruker både epiduralpumper, perifere nerveblokader og pumper hvor pasientene selv kan være med å bestemme når de trenger smertestillende. Men smertelindring via pumpe fungerer ikke alltid optimalt, og da kan jeg hjelpe med råd og veiledning.

Mange sykepleiere kan mye om smerte, men jeg lar meg også overraske over mangel på kunnskap. Jeg har hatt noen aha-opplevelser. For eksempel har jeg blitt callet på og fått beskjed om å komme fort, fordi pasienten har så vondt. Men når jeg kommer, er sykepleier ikke hos pasienten. Det har hendt at hun har gått til lunsj. Noen har en holdning om at jeg skal komme og ordne opp, i stedet for selv å være med på å gjøre det bedre.

Jeg ser at det er bruk for egne smertesykepleiere. Det er et stort fagfelt, og jeg blir aldri utlært. Jeg rådfører meg mye med de andre smertesykepleierne og også med lege fra smerteteamet.
Innimellom er jeg på poliklinikken. Dit kommer mennesker fra hele landet. Mange av dem har slitt med smerter i lang tid.

Aller best liker jeg å gå rundt på huset. Da får jeg brukt mye av det jeg kan og jobber selvstendig.

Stort sett greier jeg å hjelpe pasientene. Kan hende tar det litt tid. Det som er gøy, er å lese sykepleierrapportene dagen etter at jeg har vært hos en pasient, og se at det jeg foreslo har fungert.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr 9/2011