– Det viktigste er å støtte

– I ventetiden fra diagnose til behandlingsstart dukker mange spørsmål opp.

Fakta

Anne Sæther Grasdal, kreftsykepleier

Arbeidsplass: Kreftlinjen i Oslo.

Kreftsykepleiere kan jobbe med pasienter i alle aldre og i alle faser av sykdommen, i kreftavdelinger på sykehus, i palliative team, på hospice og lindrende enheter. Man kan også jobbe i kommunehelsetjenesten med pasienter som er hjemme eller på sykehjem, og i organisasjoner som jobber med kreftproblematikk.

Utdanning: Bachelor i sykepleie, videreutdanning i kreftsykepleie

De som tar kontakt på Kreftlinjen, er hovedsakelig kreftpasienter, men også pårørende. I tillegg får vi faglige henvendelser, blant annet fra studenter. Det er også en del som kontakter oss fordi de er redde for å bli syke. Kreftangsten øker ofte hos pårørende, fordi det har rammet i familien.

Vi har stor pågang fra mennesker som nettopp har fått en kreftdiagnose. Ventetiden fra man har fått vite at man har kreft til behandlingen starter er tøff, og mange opplever at de ikke har fått nok informasjon.

Nylig snakket jeg med en mann som hadde fått kreftdiagnosen på telefon. Selv om det var forventet trengte han å snakke, men ble avvist av legen da han ba om en samtale før behandlingen startet. Jeg støttet ham på at han hadde rett til en slik samtale og hjalp ham med å finne ut hvor han kunne henvende seg. Også legene mener de har for lite tid til å informere. Her har sykepleier en viktig funksjon.

Kreftlinjen omfatter telefon, nettprat og e-mail. Alle vi som sitter her er sykepleiere. Vi er veldig forskjellige og utfyller hverandre på en fin måte. Vi samarbeider også med sosionomer og jurister fra rettighetstjenesten som kan svare på spørsmål om ytelser og rettigheter. I tillegg har vi ansvar for nettsidene og for å besvare spørsmål på Facebook.

Selv har jeg prostatakreft som spesialfelt. Det kan være alt fra enkle spørsmål til så komplekse temaer at de som tar kontakt ikke vet hvor de skal begynne. Vi vet aldri hva slags henvendelser vi får. Det viktigste er å støtte dem som ringer i det de står i, hjelpe dem å rydde i tanker og følelser og vise at vi har tid til å høre på dem.

Jeg bruker også tid på å lete opp informasjon og faglig oppdatering. Det kan være vanskelig å vite hvor grensen går for hva vi skal kunne og ikke. Kreft er et stort og bredt kunnskapsfelt. Og det finnes ingen fasit, de som tar kontakt har forskjellige behov. Det kan være tøft å ha en jobb som handler om alvorlig sykdom. Men kreft finnes, det er noe vi ikke kan rømme fra.

Jeg blir ofte imponert over dem som ringer inn og forteller sin historie; hvordan de takler sykdommen. Mennesket har utrolige ressurser, og evnen til å hente seg inn selv om det ikke alltid kjennes slik der og da.

Historien sto på trykk i Sykepleier nr. 7/2014.