I grenseland

Jobben min ved Høgskolen i Buskerud er variert. Arbeidsoppgavene mine avhenger av om studentene er ute i praksis eller inne på høyskolen. Når de er på skolen består jobben min av undervisning og veiledning. Som praksislærer har jeg primært ansvar for studenter ved en medisinsk sengepost og barneavdelingen på sykehuset i Drammen.

Det er spennende å følge bachelorstudentene fra undervisning til praksis. Fra å undervise den usikre studenten på vår øvingsavdeling til å møte den samme studenten i praksis, stolt over å ha lagt inn kateter eller lagd ned ernæringssonde for første gang. Best liker jeg å møte studentene i praksisfeltet. Her møtes kontaktsykepleiere med sine erfaringer, studenten med sine forventninger og jeg som lærer med skolens læreplaner. I dette grenselandet mellom teori og praksis oppstår det mange spennende diskusjoner.

Mitt spesialfelt er diabetes, men jeg har også undervisning knyttet til behovet for aktivitet og hvile. Vi har en spennende videreutdanning i sår, som nå blir utvidet til 30 studiepoeng. Her deltar jeg både i undervisning og veiledning av studenter. Jeg har også veiledningsansvar på masterutdanningen.

En annen, og stadig mer viktig del av jobben, er forskning. Våre studenter skal lære å jobbe kunnskapsbasert. Evidensen rir oss i alle retninger, for å si det litt spøkefullt. Det stilles stadig økende krav til de faglige ansatte ved høyskolene om å publisere. Det har faktisk vist seg at avdeling for helsefag er den mest produktive avdelingen på Høgskolen i Buskerud i så måte. Det er vi stolte av. 
Jeg har, som flere av mine kollegaer, fått innvilget 20 prosent av stillingen til FOU-arbeid. Det vil si at jeg kan bruke en dag i uka på forskning og egen kompetanseutvikling. Dette innebærer en tøff prioritering. Det kreves at du leverer, noe som innebærer at jeg må rydde tid.

Det er ikke alltid like lett å sette andre ting til side. Det skjer alltid noe i tillegg til det som er planlagt, en student med faglige eller personlige problemer som banker på døra eller en kontaktsykepleier som ringer fra praksisfeltet.

Noe jeg ikke liker ved jobben, er at det litt for ofte blir til at jeg tar den med hjem. Pc-en durer og går både kvelder og i helgene. Jeg har som mål å bli bedre på dette.

Et sterkt jobbminne er fra en studietur til Bulgaria for noen år siden. Der så vi barn som led og psykiatriske pasienter som ble behandlet med spyling og stuet bort. Dette gjorde et dypt inntrykk på studentene. Det gikk opp for dem hvor godt vi har det i Norge, og at vi har et helsevesen som fungerer. Jeg synes det var en fin opplevelse å dele slike erfaringer med studentene.

Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 6/2011.