Bruker sansene
– Hos oss kan pasientene ha brannskader på nesten hele kroppen.
Hit kommer pasienter i alle aldre og fra hele landet med alvorlige brannskader. Vanligst er skader etter kontakt med flammer, brennhett vann eller elektrisitet, etseskader, kontaktskader eller Stevens-Johnson, en tilstand der huden skaller av.
Vi behandler unger som har fått varm te over seg,
ungdom som har klatret i høyspentmaster, yrkesskader og noen ganger
mennesker som har tent på seg selv eller er blitt tent på av andre.
Første gang jeg opplevde det, ble jeg overrasket over hva folk kan
finne på. Det er forferdelig å gjøre noe så stygt.
Dette er en intensivavdeling med svært syke
pasienter. De trenger hjelp til å opprettholde vitale funksjoner, i
tillegg til at de har svære sår. Noen har forbrent opp mot 80
prosent av kroppen. De kan ha sår fra halsen og ned. Det hender vi
må være flere sykepleiere for å stelle sårene til en pasient. Vi
kan holde på i timer.
De fleste er i narkose når vi gjør sårstell. Det er
altfor smertefullt for dem å være våkne. Vi har egne
anestesisykepleiere ansatt på avsnittet. Vi forbereder sårstell,
steller sår, bandasjerer og tar oppvåkningen etterpå. De, og noen
ganger anestesilege, tar hånd om selve narkosen.
Om morgenen får vi oversikt over hvor mange
sårstell det er, og så setter vi opp en liste. Som regel tar vi
barn først, og så de som ikke ligger på respirator. Før narkose må
de faste, og vi vil gjøre den så kort som mulig. Kalorier er veldig
viktig for sårtilhelingen, så vi vil ha dem til å spise så mye
kalorier og proteiner som mulig.
Det tar tid å bli dyktig i denne jobben. Da jeg
begynte, sa avdelingslederen at det ville ta fem år å bli flink i
sårstell. Det var kanskje litt drøyt. Men det er krevende å vurdere
sår. Man må ha tid, være tålmodig og nøyaktig. Jeg bruker sansene
mine. Ser på fargen, lukter. Leter etter tegn til infeksjon. Det er
mye som kan skje med et sår. Vi sier at det er ett skritt fram, og
to tilbake. Når de gror, er det kjekt. Det beste med jobben er å se
pasientene reise hjem. Å se at pårørende kan ta med seg en unge som
er blitt helt bra. Heldigvis klarer de aller fleste seg fint. De
som ikke klarer seg, dør som regel før de kommer hit.
Jeg har jobbet her i 18 år, men blir aldri utlært.
Det er alltid nye problemstillinger. Nye pasienter. Det er
utfordrende både for pasienter og pårørende å være her i lang tid.
Mange er langt hjemmefra.
Kollegene mine er veldig viktig for meg. Mange har jobbet her
lenge, så lenge som 27 år. Det er alltid noen å snakke med, noen å
dele erfaringer med. Det er fantastisk å ha dem.
Historien sto på trykk i Sykepleien nr. 6/2012
0 Kommentarer