Blåmerkebevisst

Hvordan håndtere en ettåring som er i ferd med å rive ned stueplantene dine? La barnet stryke og lukte på planten. Ikke kjeft!

– Det er nøkkelen, sa Solveig Ude på telefon.

Hun hadde vært barnevakt for ett av sine åtte barnebarn.

– Man må ha tålmodighet. Neste gang vil hun jo bort og undersøke igjen. Det er forskertrangen.

Oppdaget blåmerkene

Et enslig flagg lyser opp i gaten øst i Oslo. I eneboligen med flagget vinker helsesøsteren med grå krøller fra vinduet. Dette bustehodet har saumfart utallige babyer og skolebarn. Mange foreldre har hun oppmuntret – noen har blitt sinte. Hundrevis av ganger har hun meldt bekymring til barnevernet. Noen få til politiet.

Hennes egne barn er godt voksne, men bursdag er bursdag. Yngste datter er 37 år i dag, og da må selvfølgelig flagget til topps. Jubilanten skal forresten komme hit for å bidra til intervjuet.

Udes berømmelse kom i 2014 da hun skrev kronikken Derfor spør jeg foreldrene om de slår i Aftenposten. Så ble hun årets helsesøster i 2015, og fikk Stine Sofies barnerettspris samme år.

Les hva Solveig Ude sa til Sykepleien da hun ble årets helsesøster:Spør foreldre om de slår barnet sitt

Like før jul ble hun årets osloborger, kåret av Aftenpostens lesere.

– Det er første gang en sykepleier har fått den prisen, opplyser Ude.

Selv tror hun at hun fikk den fordi hun har satt markante spor for barns ve og vel. Hun tror også hun var godt hjulpet av artikkelen Hva skjedde med Jakob? i A-magasinet i november: Der forteller Ude om støkket hun fikk da hun oppdaget blåmerkene på spedbarnets kropp. Knappe to timer senere var gutten på Ahus. Jakob hadde nitten ribbeinsbrudd.

Har sju søstre

Bare en dempet skarre-r røper at hun er fra Voss. I militærleiren like ved gården der hun vokste opp, oppdaget 15-årige Solveig en knakende kjekk rekrutt fra Trondheim. Nå kommer trønderen inn i stuen og spør hva han skal gjøre med de nyvaskete dukene.

– Ikke ta den lilla i rulla, sier Solveig, og mannen forsvinner i vaskekjelleren.

Udes far var dypt religiøs og vegetarianer. En asket.

– Sukker kalte han hvit gift. Jeg fikk med meg ballasten om at ernæring er viktig for en god helse. Men man får jo lyst på det man ikke får, forteller hun i salongen.

– Det lærte du av far?

– Veldig. Han hadde rett, sunn hverdagskost er bra, men det var vanskelig å forstå at julekaker ikke er bra. «Det er mykje man kan ha lyst på, men vetet må koma føre lysta», sa far.

2 000 høner hadde de på gården.

– Oj. Økologiske?

– Frittgående! Eggene var viden kjent. Kvalitetsegg.

Solveig er nummer tre i rekken på åtte søstre. Sveitservillaen hadde plass til mange, også bestefar, som var hestehandler, og besta.

– Inne hos dem var fristaten. Vi søstre hørte radio Luxemburg og fikk godterier. En karamell ble delt i fire, det ble en kvart karamell i ganen.

Mor var drivkraften

Oppdragelsen var: Bli gangs menneske, del på godene, vis omsorg. Det var 20 år mellom eldste og yngste søster.

– Vi hadde alltid noen å være med, og samholdet var godt. Mor var opptatt av rettferdighet. Hun pleide å si: «Alle kan noe, ingen kan alt.» Mor var drivkraften på gården og aktiv i Senterpartiet.

– Du havnet ikke langt fra stammen?

– Hjemmet er den viktigste arena for hvor personligheten utvikles. Den preges av samtalen rundt bordet, dryppene man får. Men dette var jo før barnehagens tid.

Selv var hun hjemme tre måneder med første barn. Ett år med neste, så to år. Fjerde gang, med eneste sønn, ble hun hjemme i tre år.

Ulykkesfuglen

Etter et pliktår i Trondheim, var hun sykepleier på Ullevål sykehus i flere år.

– Jeg begynte på kirurgen. Det var hektisk – men hva vi klarte!

Vossadialekten la hun fort fra seg. «Skal du ha ei pota te? Ei skjeva?» Nei, pasientene i Oslo skjønte ikke sånt.

Røde Kors-sykepleier ble hun i Bergen i 1969.

– Det var «learning by doing». Som elever gikk vi inn som arbeidskraft. Det var ikke mye veiledning. Prosedyrene ble vi vist, men hvem gikk sammen med oss og reflekterte? Og i psykiatrien – hva forsto jeg av skjebnene der? Null. Det var galskap. Men vi ble kanskje mer selvstendig.

Hun skynder seg å si at hun har sett masse bra sykepleie.

– Jeg ser det med en gang. Hvem som har det i seg. Jeg har vært mye på sykehus og legevakt.

– Hva skjedde med deg?

– Jeg er en ulykkesfugl.

Hør bare: Foten i gressklipperen. Ribbeinsbrudd etter fall fra stillas. Påkjørt av sykkel. Brukket håndledd. Tannpirker i kneet. Fot i klemme mellom bil og mur i oppkjørselen.

– Det med foten kunne gått virkelig galt.

Hun rister på hodet av seg selv.

– Det handler om at jeg driver med multitasking. Alt skal gå fort. Bake brød, passe barn, skrive foredrag. Jeg har knust mange ting. Der har jeg blitt bedre, men mannen min vil vaske glassene selv.

Den pensjonerte ingeniøren passerer nå iført arbeidsklær, med øreklokker rundt halsen. Han skal ut og sage.

– Ikke slutt, sa skolebarna

I høst ble det brått slutt. Tanken var å jobbe litt som pensjonist.

– Så skjønte jeg at jeg bare kunne jobbe tre timer, og det til 190 kroner timen. Da bare gikk jeg.

Men hun ble takket av senere på høsten.

– «Du må ikke slutte, du er den beste vi har hatt, ingen kan bli som deg», sa skolebarna til meg.

Men å jobbe for 190 kroner timen er ikke aktuelt.

– Betalingen er skammelig. Men når man har yteevne igjen og kunne ha veiledet de som kommer etter, er det en fornærmelse å bli avspist med knapper og glansbilder.

Nå holder hun heller foredrag. Det blir fire-fem i mars. Ingen i februar, for da skal hun til Kanariøyene.

Mannen er ferdig med sagen, og beskriver gjerne sin kone:

– Faglig dyktig. En stayer. Aldri i tvil om hva hun vil: Barna først, foreldrene etterpå. Privat kan hun være heftig, men omsorgsfull.

– Og hvis du er uenig med henne?

– Da taper jeg, sier han lurt.

Så skryter de av hverandres kokkekunster. Fruen bekrefter at det har vært mange følelser i sving i samlivet.

– Men selv om vi kan være som hund og katt, trives vi i hverandres selskap. Vi deler turgleden, og vi nyter god mat og god vin.

Moren og datteren

– Hei, vetle dokko!

Datteren gjør entre og får bursdagsklem av mamma. Her følger et kort utdrag av mor-datter-samtalen:

Datter: – Som mor er du bevisst det du ikke har gjort riktig.

Mor: – Alle gjør så godt de kan. Men man kan be om unnskyldning.

Datter: – Mange foreldre har ikke evne til å se at de har gjort feil. Vi gjorde alt vi kunne, sier de. Det er ikke bra for barnas helingsprosess.

Mor: – Bra sagt!

Datter: – Du sier du ikke har gjort alt rett, det gjør det lettere for oss.

Hun forklarer til journalisten:

– Mamma har strukket seg for langt, villet være alle steder. Engasjementet for jobben har tatt mye plass.

Mor: – Nydelig. Du er så ærlig.

Datter: – Men du var til stede likevel. Alle vi barna er opptatt av barns ve og vel. Men vi to er vel de som er mest like.

Mor: – Vi er begge multitaskere!

Datter: – Du leste meg når det var vanskelig. Da det var konflikt mellom deg og pappa, sa du at «nå har vi det vanskelig», og at det ikke var vår feil. Konflikter er god erfaring for barn så lenge vi snakker om det.

Mor: – Du får sagt det! Hvis ikke det er konflikter, er det ikke følelser.

Skjer også i de beste familier

Det har gått to timer, og Ude kommer på at hun verken har bydd på vått eller tørt.

– Kaffe? Te?

Hun forsvinner på kjøkkenet, er straks tilbake med tre krus svart kaffe og et fat med påsmurte julebrødskiver.

Datteren fortsetter der de slapp:

– Det har alltid vært lett å gråte hos deg. Du sa ikke: Ikke gråt. Du sa: Bare gråt.

Mor: – Jeg ser gråten som en forløsning. Gråt er et blodviktig tema på foreldrebesøk. Selv i de beste familier kan man få lyst til å riste en skrikende baby. For spedbarnsgråt er sånn, den skal høres, de skal jo overleve.

Sånn kunne de ha fortsatt. Til slutt får datter mer klem og går.

– Mange skyldige går fri

Jakobs far ble dømt for vold til fengsel i ett år og åtte måneder. Dommen er anket, og er derfor ikke rettskraftig.

– Mange saker blir henlagt etter bevisets stilling. Barnet har ingen stemme, men man kan ikke dømme uten bevis. Jeg reiser spørsmålet om bevisbyrden bør bli annerledes i sånne saker. Så vidt jeg vet er ingen dømt for psykisk vold mot barn.

– Bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, heter det?

– Men må det være sånn? Jeg tror ekstremt mange skyldige går fri fordi overgrep ikke kan bevises.

Hun vil ikke devaluere foreldrene:

– Vi skal støtte, men også finne barna som er i fare for omsorgssvikt.

Mannen i huset har nå tatt på seg en svart hatt med brem, klar for handletur. Det skal være fisk til middag. Men hvilke grønnsaker?

– Du kan bestemme, sier Solveig.

Reddet livet hans

Alt hadde gått så fort. Så sa legen at hadde det skjedd en gang til, ville Jakob ha dødd. Ude skjønte hun hadde reddet livet hans.

– Jeg håper at alle helsesøstre ville ha reagert som meg. Hvis jeg hadde tatt feil, ville det vært fantastisk!

Fra å være støttespiller, må en helsesøster noen ganger bli en angiver:

– Det krever mot. Man må tåle ikke å bli likt. Det er blitt mer stuerent å snakke om vold, men det er strevsomt å spørre om det. Hva er det som gjør det så vanskelig? Helsesøstre driver kontroll, men liker ikke å si det, for det er negativt ladet. Men de må utfordre foreldrerollen. Alt som er viktig, er vanskelig å snakke om. Det er en sabla god setning!

Møteplikt på helsestasjon, har Ude foreslått. Nå kan foreldre som har noe å skjule la være å møte.

– Vi kan ikke følge opp hvis foreldrene bryter relasjonen til oss. Jeg vil at helsestasjonen skal være en rettighet for barn heller enn frivillig for foreldrene.

– Verken barneombudet eller faggruppelederen støtter ditt utspill om møteplikt?

– Det lever jeg godt med. Det reiser debatt.

Mager, gråtende baby

Ude får mange telefoner. Nylig fra en eldre sykepleier. Hun hadde sett en ung mamma med en mager baby som gråt så forferdelig. Hun fulgte etter og sa: «Jeg tror barnet ditt er sultent.»

– Etterpå fikk hun ikke fred. Hadde hun gjort nok? Kanskje de ikke gikk på helsestasjonen? Jeg sa at hun hadde gjort mer enn de fleste ville gjort. Jeg ville ta fra henne den dårlige samvittigheten.

Ude vil ikke kritisere egen yrkesgruppe.

– Men jeg var ganske ensom om å snakke om vold i mange år. Støtten har kommet de siste tre årene.

Hun legger til:

– Jeg snakker ikke bare om vold, altså.

«Hva gjør du da?»

«Fortell om barnet ditt» er en ypperlig åpning for samtale, syns Ude:

– «Hun er så nydelig, jeg blir glad når jeg ser henne», sa noen. Andre sa: «Vet du hva, jeg sover ikke, det er bare slit.» Hvis det var siste versjon, kunne jeg si: «Det høres strevsomt ut. Hva gjør du da?»

Og slik har hun nøstet og nøstet i mange år.

Ude treffer stadig skolebarn på butikken.

– Den mentale avslutningen har ikke kommet ennå.

En sjelden pause.

– Det var stort for meg å bli osloborger. Men jeg gjorde bare jobben min. Samtidig, jeg er ikke sikker på om alle ville ha reagert på blåmerkene. De var ikke store. Jeg føler meg rik som får avslutte med en sånn pris for jobben jeg har gjort.

Hun føyer til.

– For luselønn. Det kan du skrive.

LES OGSÅ:Spør foreldre om de slår barnet sitt