Tvang med loven i hånd, er det greit?

Ved flere av mine praksiser har jeg møtt pasienter som av forskjellige grunner har et tvangsvedtak. Blant annet har jeg fått være på en bemannet bolig hvor brukerne har utfordringer innen både rus og psykiatri, også kalt ROP-lidelser. Det som gjør en av situasjonene spesiell for min del, er at den ble veldig tydelig og bokstavelig og som jeg i etterkant har reflektert mye om og rundt.

Brukeren i denne situasjonen står på vedtak om tvangsmedisinering av en medisin som blir gitt ved injeksjon. I tillegg må brukeren reise med taxi til nabokommunen en gang i uken for å få den. Brukeren ble denne dagen vekket og minnet på at en taxi skulle komme og kjøre han til institusjonen som var ansvarlig for injeksjonen. Først er brukeren innforstått med at han skal ta injeksjonen. Ikke lenge etter blir det likevel en dialog hvor brukeren ikke er enig i at han må ta injeksjonen og anser den for å være farlig og giftig. Brukeren drar ikke med taxien og kommer med truende uttalelser til behandler på institusjonen pr. telefon.

Grunnet tvangsvedtak og trusler blir politi tilkalt for å transportere han til behandlingsinstitusjon. På grunn av ordlyden i truslene som ble fremstilt ankommer det tre politi med skjold. Politi prøver å oppnå en dialog med brukeren, som de lykkes med. Brukeren og politi kommer derfor frem til en løsning uten utagerende atferd og han blir transportert til behandling.

Legemidler uten eget samtykke

Disse handlingene gav veldig konkrete bilder på hva tvang kan være. En handling som går på tvers av hva jeg vanligvis ser på som omsorgsfull pleie og en pasients rettigheter. Det gav også enda klarere bilde på hva etiske dilemmaer kan være. En pasient eller bruker har mange rettigheter ifølge Pasient- og brukerrettighetsloven (1997) som har som formål «å fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkeltes pasient og brukers liv, integritet og menneskeverd». Kapitel 3 i samme lov gir en pasient eller bruker rett til medvirkning og informasjon ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Likevel har myndighetene sett det nødvendig å ha en lov om psykisk helsevern (1999) som i §4-4 sier at en pasient eller bruker kan behandles med legemidler uten eget samtykke, så langt legemidlet har en gunstig effekt som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger.

Både pasienter og ansatte opplever avmakt

Som person synes jeg det er vanskelig å forsone meg med bruk av tvang, selv om jeg kan se at det er viktig for noen pasienter eller brukere å få foreskrevet medisiner for å hindre store forverringer på egen psykisk eller fysisk helse eller for andres sikkerhet. En annen grunn kan være at det er stor sannsynlighet for at det kan gi helbredelse eller vesentlig bedring (Aarre, T. F., Bugge, P., & Juklestad, S. I. (2009). Psykiatri for helsefag.Bergen: Fagbokforlaget s. 245). Utifra dette kan jeg se behovet og hvorfor vi har disse lovene men likevel er det vanskelig å se på at vernet om mennesket som person, verdigheten og tryggheten blir tilsidesatt. I en artikkel, bygget på feltarbeid, skrevet i 2012 av Terkelsen og Larsen kommer det frem at både pasienter og ansatte opplever avmakt når det kommer til tvangsmedisinering (Terkelsen, T. B., & Larsen, I. B. (2012). Tvangsmedisinering som permanent unntakstilstand. Tidsskrift for psykisk helsearbeid,02(9), s. 123-132.). Ordet avmakt er muligens det som kan beskrive hva jeg satt igjen med etter denne situasjonen og andre som jeg har observert. Følelsen av avmakt og tanker om mangler på behandlingsmåter for denne pasientgruppen er mye å reflektere over, men jeg har ikke kommet til noe bestemt svar. I praksis har jeg sett pasienter og brukere som er alvorlig psykisk syke og som trenger mye tilrettelegging og hjelp. Pasienter som har behov for å få behandling og/eller bli skjermet fra forskjellige elementer i deres liv i en kortere eller lengre periode, en eller flere ganger. Likevel er det viktig for meg å sette ord på de følelsene som dukker opp når de som er svakest og som samfunnet skal verne om kan bli utsatt for slike vedtak med loven som grunnlag. Lovverket stiller strenge krav til hvem og hvordan ett tvangsvedtak kan bli iverksatt og det er jeg glad for. Men på tross av strenge regler kan det bli en upersonlig prosess hvor de som godkjenner vedtakene ikke er med på utførelsen. Nevnte artikkel (Terkelsen & Larsen, 2012) sier noe om ansvaret ved å lage et slikt vedtak og at det som regel ikke er de som lager vedtakene som utfører medisineringen, og at det kan føre til at ansvaret blir distansert og upersonlig. Dette kan etter min mening bli «en alle mot en» prosess hvor pasienten kan bli stående igjen uten stemmerett.

Pasientens autonomi

Etter denne situasjonen har jeg satt meg mer inn i lovverket og gjort mine egne tanker om tvangsvedtak. Jeg har i denne prosessen lært at jeg verdsetter at vi i Norge har et helsevesen som setter pasientens autonomi høyt. Følelsen av overtramp ved et tvangsvedtak, selv med veldig god dokumentasjon og grunnlag blir derfor ganske stor. Det er et snodig dilemma å være i da jeg skjønner at det i noen situasjoner er nødvendig med tvangsvedtak på den ene siden og ønsket om å beskytte pasientens selvbestemmelsesrett på den andre. Selv om jeg har reflektert mye over dette en stund har jeg ikke klart å forsone meg med det og håper jeg kan være faglig kritisk når et slikt spørsmål kommer opp ved seinere anledning.