Prøver å se alle

Jeg er nysgjerrig, ikke for mye, tror jeg, men på en måte som gjør det veldig tilfredsstillende for meg å jobbe med andre mennesker.

Jeg jobber særlig med to grupper: ungdom og flyktninger. Jeg bruker 90 prosent av tiden min på psykososialt arbeid. To dager i uken er jeg på Nordlandet ungdomsskole. Der starter jeg med å drikke en kopp kaffe med lærerne på lærerværelset. Jeg får gitt dem beskjeder de kan viderebringe og orientert dem om avtaler jeg har med elevene. Og lærerne kan henvende seg til meg hvis de er bekymret for noen av elevene sine.

Utenfor kontoret mitt sitter gjerne elever og venter på meg når jeg kommer. Ofte trenger de å snakke om tristhet, alvorlig depresjoner, negative tanker de har om seg selv, dårlig selvbilde eller konflikter i hjemmet.

Jeg bruker også en del tid på seksuell veiledning: bruk av prevensjon og testing av kjønnssykdommer.

Enkelte dager underviser jeg om forskjellige temaer. Jeg har nettopp vært i en klasse der det går en jente som har alvorlig epilepsi. Sammen med læreren underviste jeg om hva epilepsi er og hva vi gjør når jenta får et anfall.

I tillegg jobber jeg i Helsesøstertjenesten for flyktninger. Mange kommer fra land i krig, de kan ha mistet nære familiemedlemmer eller levd under utrygge forhold. Jeg har vært med å opprette ekspressive grupper der de kan få traumebehandling gjennom forskjellige terapeutiske metoder: samtaler, dans og musikk.

Jeg har jobbet mye med muslimske jenter. De er ofte isolerte, og jeg har sett mange bli alvorlig psykisk syke. Disse jentene lever med mange og strenge restriksjoner; de får ikke lov til å gå på fester og kino, og mister derfor muligheten til å dele felles erfaringer og opplevelser med sine jevnaldrende.

Noen ganger bekymrer jeg meg for om det er noe eller noen jeg ikke har sett. Det kan være fysiske eller psykiske ting; forsinket utvikling eller selvmordstanker.

Ekstra glad blir j eg de gangene jeg opplever at det jeg gjør innebærer en forskjell. At en samtale med meg kan gi ungdommene noe nytt å tenke på, at det å undervise om kroppen til en gruppe med flyktningbarn kan gjøre at de plutselig forstår noe de ikke har skjønt før, eller at en jente som har vært mobbet og isolert tør å ta kontakt med andre, får noen nye venner.

Historien har stått på trykk i Sykepleien i 2009.