De aller vanskeligste samtalene

Spesielt én pasient har brent seg fast i Stine Torp Løkkebergs hukommelse.

– Da jeg jobbet som hjemmesykepleier hadde jeg ansvar for å følge opp en ung kvinne på min egen alder, minnes hun.

Kvinnen hadde små barn og en svært alvorlig kreftdiagnose. Legen hadde fortalt henne at hun snart kom til å dø. Likevel var kvinnen, ifølge Løkkeberg, mest opptatt av ting som skulle skje langt frem i tid.

– Det var ofte urealistiske ting gitt hennes helsetilstand.

Løkkeberg ønsket å spørre kvinnen hvordan hun egentlig hadde det, men fikk det ikke til.

– Hadde jeg visst det jeg vet nå, så hadde jeg gått inn de vanskelige temaene på en helt annen måte. Jeg ville ikke vært så redd for å sette i gang en negativ reaksjon.

Ærlighet versus empati

Opplevelsene med den dødssyke kvinnen og liknende erfaringer vekket en interesse i Løkkeberg for hvordan egne følelser og holdninger påvirker formidleren av ubehagelig informasjon. Interessen har nå resultert i en doktorgrad med seks delstudier som totalt inkluderer over 900 deltakere.

I én studie ba hun medisinstudenter tenke seg hvordan man på ulike måter kan fortelle en pasient om en alvorlig diagnose. I en annen ba hun sykepleiestudenter vurdere strategier for oppfølging av slike samtaler med alvorlig syke og døende.

Hør podcast med Stine Torp Løkkeberg her:

Musikk: «Quentin» av  Strong Suit, lisensiert under  CC BY-SA 4.0.

Løkkeberg fant at det var tre typiske måter å forholde seg til dette på:

– Den første er å være direkte, ærlig og faktaorientert. Alternativt kan man være veldig beskyttende, empatisk og tone ned det negative. En tredje strategi er den personsentrerte. Her er man opptatt av å være empatisk, og samtidig ærlig og direkte. Man tar hensyn til ønsker og tilpasser budskap og formidling til pasienten.

Minst ubehag

Studiene viste at strategien som ga desidert mest emosjonelt ubehag for formidleren, var den direkte, mens den personsentrerte ga minst. Det ser med andre ord ikke ut til å være slik at kjølig profesjonalitet beskytter budbringeren følelsesmessig. Snarere tvert imot.

Selv om en personsentrert tilnærming kan sies å være et slags ideal, mener Løkkeberg at det ofte ser annerledes ut i praksis.

– Vi hører eksempler på at pasienter får formidlet alvorlige diagnoser i korridoren i forbifarten. Vi vet også at pasienter som i klartekst sier de ønsker å vite alt, ikke får det.

Løkkeberg tror én årsak kan være at leger og sykepleiere synes dette er ubehagelig og vanskelig.

– De havner gjerne i et klassisk dilemma der man på den ene siden er pålagt å gi informasjon, men på den annen siden vil la pasienten bevare et visst håp. Selvfølgelig behøver ikke dette alltid å være et håp om å overleve, men de to hensynene kan likevel ofte stå i motsetning til hverandre.

Dette mener Løkkeberg kan gjøre at enkelte velger å bli litt vage i kommunikasjonen og toner ned det negative.

Gråte foran pasienten

Noen kan engste seg for å vise for mye følelser og for eksempel begynne å gråte foran en pasient.

– Det er det mange som tenker at det kan vi ikke gjøre, vi er jo profesjonelle, sier Løkkeberg.

– Samtidig er det veldig viktig å være ekte i møte med et annet menneske.

Løkkeberg mener pasienten ofte vil klare å lese hvordan formidleren har det inne i seg. Om man da ikke er åpen om og bevisst egne følelser, kan det gjøre pasienten usikker.

– Det kan være like profesjonelt å vise følelser som ikke å gjøre det.

Budbringerens betydning

– Hvorfor er det viktig å se på hvordan formidleren opplever slike situasjoner? Er ikke det vesentlige hvordan pasienten har det?

– Det budbringeren bringer med seg av følelser og motivasjon, kan for eksempel påvirke hvor tydelig man blir overfor pasienten, forklarer Løkkeberg.

Ifølge henne er eksisterende verktøy og retningslinjer helsepersonell i dag benytter – både i Norge og internasjonalt – nærmest utelukkende opptatt av pasienter og pårørendes opplevelse og reaksjoner.

– Disse verktøyene startet stort sett med en situasjon der man allerede sitter inne hos pasienten. De tar for seg hvordan helsepersonell kan formidle informasjon og hvordan man så bør følge opp avhengig av pasientens reaksjoner. Jeg så derimot et behov for at man også inkluderer formidleren av den vanskelige informasjonen. At man for eksempel legger inn en forberedelsesfase og bevisstgjør seg ulike måter man kan reagere på.

Løkkeberg har nå utarbeidet et slikt samtaleverktøy, som skal testes ut som en videreføring av doktorgradsarbeidet.

– Jeg planlegger også å gjøre en krysskulturell studie. Vi vet at dette fenomenet mest sannsynlig vil arte seg annerledes i en individualistisk enn en mer kollektivistisk kultur.

Åpne spørsmål

– Hvordan reagerer du selv på å fordype deg i vanskelige samtaler?

– Det er klart jeg tar det med meg både i hverdagslivet og i profesjonelle sammenhenger. Jeg er nok blitt mer bevisst på hvordan følelser påvirker oss og vår oppførsel. At det faktisk har betydning hvordan du selv har det inni deg.

– Har du noen konkrete råd til sykepleiere som strever med situasjoner à la den du fortalte om innledningsvis – med pasientmøter der man ikke får sagt det man vet man burde si?

– Mange kan nok tenke at de ikke vil sette i gang negative, emosjonelle reaksjoner hos pasienten. Vi vil gjerne gjøre det så skånsomt som mulig og kan ofte være redde for at vi er ikke er gode nok. At vi må ha noen spesielle kurs eller være opplært til å snakke om slike vanskelige tema.

– Det viktigste er likevel at du faktisk tør å gå inn i det. At du utfordrer pasienten, uten å bli for direkte.

Noen ønsker å vite alt med én gang. Andre trenger å få tung informasjon porsjonert ut. Løkkeberg tipser om at man kan stille litt åpne spørsmål, som «hva tenker du om situasjonen din nå?».

– Dette kan få i gang prosessen, og du kan finne ut om pasienten er klar for å snakke om eksistensielle ting med deg der og da.

– Du skal ikke tvinge deg på, men heller ikke trekke deg unna. Du må starte der pasienten er.